|
Svart kjemi
Hva i helvete er du ute etter?
Total panikk, hvis du vil uttrykke det så drastisk.
Etterforsker Børde får en fillesak, en brann ved biokjemisk institutt. Men han skjønner snart at den er påsatt. Så begynner de ansatte å forsvinne. Børde og hans assistent, Proffen, dras stadig dypere ned i en sak som har uhyggelige dimensjoner. Det foregår noe – på høyere hold, og de blir stanset i etterforskningen. Børde tas av saken, og Proffen sitter igjen med ansvaret. Så får han en ledetråd, og drar ut på et livsfarlig oppdrag. Det han nå får vite, minner uhyggelig om noe som hendte i hans hjemby, Surat, for over tjue år siden. En sykdom er sluppet løs, og den lar seg ikke stanse av noen kjente legemidler. De som står bak er fullstendig hensynsløse. Men selv for dem glipper kontrollen
Børde kommer tilbake, og etterforskningen kommer i gang igjen. Men saken beveger seg inn i den internasjonale politikken, og Børde må til slutt velge mellom hvilken katastrofe han skal utløse.
Kan noe slikt skje?
Den sykdommen det er snakk om, er gammel, men moderne genteknologi har tilført den noe nytt. Den utvikler seg langsommere, og kan derfor smitte flere. I tillegg er den gjort immun mot alle kjente antibiotika.
Teknikkene for å få til dette, finnes i dag. Men ingen har benyttet seg av det til terrorangrep – hittil.
Tilgjengelig i bokhandler og Kolofons netthandel. Veil pris: kr. 200
Utdrag fra teksten
Hun raste gjennom leiligheten, lette fram varme plagg. Det var kaldt ute, men hun måtte være snar. Dette skulle ikke gå fra henne.
Ved døren stanset hun. En liten alarmklokke hadde begynt å kime. Hva hadde han sagt - om saken - saken? Var det slik man uttrykte seg når man ville røpe noe - kanskje, hvorfor ikke? Men det var noe underlig ved det.
Hun ble stående tvilrådig, skulle hun bare droppe det? Nei så pokker, dette kunne være et gjennombrudd, hun måtte ta sjansen - men -
Hun løp inn på soveværelset, rotet febrilsk gjennom et par skuffer, så fant hun det hun lette etter, en sprayboks. Hun stakk den i lomma.
- Hallo, Holst her.
- Vi hører deg.
- Hun går ut nå, setter seg i bilen. Skal jeg følge etter?
- Ja, følg henne.
- Jeg kan trenge assistanse.
- Greit, hold oss orientert om hvor det bærer hen. Vi sender en bil til. Vær forsiktig.
Hun ønsket inderlig at hun hadde hatt med seg våpen.
Anne Lofthus kjørte utover i mørket. Husene tok slutt, og det ble bare den lille lyssirkelen fra lyktene. På begge sider var det frossen skog. Hun følte seg guffen, hadde lyst til å snu, men tvang seg videre, stakk hånden ned i lomma - skulle hun legge boksen i hanskerommet? Nei, lomma var best.
Der var det, en liten snuplass, godt brøytet. Hun gled inn og slo av motoren, ventet.
Han dukket plutselig opp ved siden av bilen, åpnet døren og satte seg rett inn, det sto et kaldt gufs av han.
- Lofthus?
- Ja.
- OK, start motoren og kjør videre utover.
- Vi kan snakke her.
- Nei. Han vendte seg mot henne, ansiktet hans var merkelig uttrykkløst.
- Hvorfor - ?
- Start motoren.
Hun fomlet med hånden ned mot lommen. Men det var for sent, hun oppdaget plutselig en revolver som pekte mot henne.
- Skal jeg heller hente en søppelsekk?
Hun beveget hånden langsomt mot tenningsnøkkelen. Tankene raste rundt i hodet, men hun fant ingen utvei. Hun vred om nøkkelen.
- Sånn ja.
Anne Holst hørte at bilen startet. Hun kastet seg fram i en vanvittig spurt.
- Politi!
Mannen i forsetet virvlet rundt. I et glimt så hun pistolen og visste at hun bare hadde sekunder igjen å leve.
Men skuddet kom ikke, mannen grep seg plutselig til øynene og satte i et vilt skrik. Hun grep håndtaket og rev døren opp. Han veltet seg ut, det kom en eksplosjon, og et blendende lysglimt. Hun prøvde å vri seg unna, men han var over henne, de ramlet over ende, han moste henne ned i snøen, hun klarte ikke å puste. Men hun hadde ennå batongen, hun hevet den og slo, slo og slo, med all den styrken hun kunne oppdrive.
Besøk også Kolofons hjemmeside
www.kolofon.com
|