To ekle fortellinger

Hva er vi, egentlig? Hva er vi når virkeligheten begynner å gå i oppløsning?.

Sirkelen.

Han våkner opp i et skittent skur ved motorveien. Sulten tvinger han inn til bygatene. Etter en dag som tigger bryter han seg inn i den hvite villaen, og der blir han. Han møter hushjelpen og svarer på telefonen, men uten å bli avslørt. Han føler seg mer og mer som husets eier, direktør Malling. Men idyllen varer ikke. Verden rundt blir stadig mer påtrengende. Han flykter til gata, men der er det også blitt umulig å være, og han blir tvunget tilbake. Så kommer de, og han blir drevet ned i kjelleren - og videre.

Sirkelen handler om identitet. Den er en fortelling om lassisen som gradvis overtar identiteten til direktøren. Til slutt står vi igjen med spørsmålet – Hvem er hvem?

Video

Gunhild Reiersen fyller tretti år, hun drar med vennene sine til en øy i skjærgården. Hun har fått videokamera i presang, og begynner å filme. Men kameraet viser mer enn virkeligheten, det viser ting som ikke har skjedd, og ting som skal skje. De blir isolert på øya, og så forsvinner de, en etter en. De forlater øya og tror at de har sluppet unna. Men det har de ikke. Gunhild flykter i en liten robåt. Så, til slutt, kommer hun til den andre siden.

Video handler om struktur. Fysisk består vi av små partikler som er satt sammen i et mønster, en struktur. Denne fungerer slik at vi lever. Men våre tanker, er de også en struktur? Tenk om vi kunne erstatte oss selv med en annen struktur, et dataprogram – og så omprogrammere slik vi ville?

Utdrag fra teksten

Sirkelen

Han var gjennom to flasker og hauger med skinke og røkelaks da han sjanglet inn i stua igjen. Utenfor hadde sola blitt lav, og han seg behagelig ned i sofaen uten en vond tanke i hodet. Han kikket mot barskapet. Han burde tatt litt konjakk og en sigar, men var ikke helt sikker på om han tålte det. Han lente seg velbehagelig tilbake og lot tankene drive. Det hastet ikke, ingenting hastet. Han ga blaffen, hadde det bra.

Til slutt kom han seg opp og famlet mot barskapet. Han trakk fram en flaske, pakket ut en sigar og begynte å lete etter lighteren.

Så ringte telefonen, og før han hadde tenkt seg om, sto han med røret i hånda.

-           Malling?

-           -           -           -          

-           Malling, er det deg?

-           Jo –

-           Det er virkelig deg?

-           Jo da -

-           Jeg kan ikke si hvor glad jeg er.

-           -           -           -          

-           Malling?

-           Ja, jeg er her.

-           Vi har vært så bekymret. Vi var på nippet til å sende en etterlysning. Men nå er det ikke nødvendig.

-           Nei, for all del, ikke -

-           Jeg hørte at du hadde hatt et uhell? Hushjelpen fortalte at -

-           Uhell? Å ja, jeg har jo det.

-           Hun sa at det så litt – stygt ut -

-           Nei bevares, det er ingenting. Jeg har bare slått meg litt.

-           Blitt slått?

-           Nei da, det var et uhell i hagen. Jeg gikk på en rive.

-           Rive?

-           Ja, en hagerive. Den vipper opp, og så – pang. Ikke sant?

-           Å, slik ja. Det er ikke noe alvorlig?

-           Nei, slett ikke. Men jeg må nok holde meg i ro noen dager. Du vet, legen -

-           Er det noe vi kan hjelpe med?

-           Nei da, jeg har det fint.

-           Vel, Malling. Jeg bare lurte på når du kom tilbake – til kontoret, mener jeg.

-           Det kan nok ta litt tid.

-           Ja, jeg skjønner det. Men det er en del beslutninger som er blitt utsatt -

-           Jeg kan nok ikke komme på en stund.

-           Nei, jeg forstår det, men kan jeg ringe og snakke om sakene?

-           Hva da?

-           Tja, litt forskjellig. Jeg tar det heller i morgen, fra kontoret. Er det greit? Jeg ringer hjemmefra nå.

-           Jo da -

-           Da sier vi det, og jeg må virkelig få uttrykke hvor glad jeg er for at du er tilbake. Jeg fikk beskjed gjennom hushjelpen. Det er vel ikke akkurat hennes oppgave, men hun hadde en regning hun ville ha dekket.

-           Jo – Det gikk i orden?

-           Naturligvis, Malling. Vi gjør vårt beste. Det kan du stole på.

Han var svimmel da han satte seg. Direktør Malling – borte på ubestemt tid, og de visste ikke hvor han hadde vært. De var overrasket over at han var tilbake.

Kanskje direktøren ikke kom tilbake. Kanskje lå han og fløyt i et eller annet havnebasseng, hadde hoppet over bord fra en luksuscruiser, blitt slått ned i en sidegate, på et bordell, en skummel bule, og deretter stappet i en søppelkasse.

Han kunne bli. Han kunne være der så lenge han ville. Nei, det kunne han vel ikke. De ville naturligvis undersøke nærmere. De ville bli mistenksomme – eller ville de? Han var godkjent, de hadde godkjent han, alle sammen.

Video

          Bølgene slår mot skutesiden, gang på gang, gjentar seg og gjentar seg. Det blir monotont, blir borte, hun hører det ikke lenger. Motoren mumler, mumler og mumler ‑ og blir borte. Kulda kryper inn i henne, men bare et lite stykke, bare i huden, den sitter i nesa og kinnene, blir stående der, men inni seg er hun varm og døsig ‑ Så blir kulda borte den og. Alt opphører, blir til et sus. Til slutt er det bare vannet igjen.

          Hun ser på det ‑ Det er jævla svart.

          Det strømmer gjennom tankene hennes, tar henne i besittelse, voldtar henne ‑ Har hun ikke opplevd det samme før? Kanskje har hun drømt det? Jo, hun husker så vidt noe slikt, noe om svart vann og et eller annet som forfølger henne. Det har noe med bursdagen hennes å gjøre, hvorfor pokker skulle det ha noe med bursdagen hennes å gjøre?

          Det må være jævla dypt, dødsdypt. Kanskje er det uendelig dypt, bare mørke og mørke nedover og nedover. Men det er så levende, det bukter og vrir på seg, klukker og gurgler. Det er dødsens levende, kaldt og ondt.

          Hun begynner å se ting for seg, en kloakk, en svær kloakk. De vasser ‑ Det er visst en film hun har sett, det er ‑ Den tredje mann, det er det ja ‑ kloakkene i Wien. De vasser opp mot strømmen, så skyter de på hverandre, dør, faller i vannet, driver bort ‑ skyter, dør, driver bort ‑ skyter, dør, driver bort -

          Hun river seg løs fra tankene, snur hodet og ser på Morten. Han er blek og taus, fjeset hans er en lys flekk ved siden av henne. Alle andre konturer er i ferd med å bli utvisket. Det er nesten helt mørkt. Sover han ? Han er så stille -

          Så glir tankene hennes bort igjen, øynene søker vannet, finner det, og nye billeder dukker fram. Hun ser seg selv sitte i en liten båt, foran henne sitter det en svart, tung skikkelse og ror. Er det Halvard? Nei, det er fergemannen, døden selv. Så er det plutselig henne som sitter og ror, ror og ror. De skal over til den andre bredden, eller skal de det? Nei, de skal ikke noen steder, de skal bare ro over svart vann til evig tid. På tofta foran henne sitter det en sammenkrøpet og forfrossen skikkelse. Hvem er det? ‑ Det er Morten.

Besøk også Kolofons hjemmeside

www.kolofon.com