Tilbake til hovedside

 

Det skjedde - en gang i fremtiden


Bak Den Røde Tåken er en fremtidsroman. Den foregår i år 2400, Klimaet er varmt og havet har krøpet inn over kontinentet. Store sumper dekker kystområdene i Mellom Europa. Minnet om vår tid, Gullalderen, henger tungt over menneskene.

Kort om handlingen

Byen Ambur ligger ved kysten. Den har en gang vært stor, men ble forlatt under de mørke årene. Da klimaet igjen begynte å stabilisere seg, flyttet folk tilbake. Ambur er nå den største byen på kontinentet. Den ligger i skarp konkurranse med nabobyen Anfor.  I Ambur hersker legestanden. Helsevesenet misbrukes politisk, og opposisjonelle blir sendt til den beryktede karanteneleieren Kaz.
Men opposisjonen er i fremgang. Einrik Kremmelmann blir med i en hemmelig politisk forening som vil gjenopprette demokratiet. Så slår myndighetene til, og medlemmene må gå i dekning. Einrik opplever samtidig at søsteren Katarina blir kidnappet, og han forlater byen for å finne henne. Han blir dratt inn i en virvel av begivenheter. I Anfor blir han overfalt og robbet. Han ender som gatekjeltring i slummen, men kommer seg opp ved hjelp av svartebørshandel med antibiotika. Dette bringer han inn i politikken, som er enda farligere enn i Ambur. Han blir en av lederne i en revolusjon. Den blir slått ned, og han tar tilflukt hos en røverbande i den beryktede Kerelskogen. Banden forvandles til en opprørstyrke, og Einrik er med på enda en mislykket revolusjon. Til slutt drar han østover og blir leiesoldat i byen Waswa.
Opprørene setter i gang en utvikling som fører til krig mellom de to byene. Birgitte Tengers har vært med i demokratiforeningen. Hun melder seg som soldat. Hun blir krigsheltinne, og deltar i et statskupp på vegne av admiral Ulrikke Lenora Kryger. Krigen ender med at diktatoren Wilhelm blir lynsjet, og demokrati blir innført i begge byene.  
Einrik har etablert seg som leiesoldat i Waswa. Tjue år senere må han igjen bryte opp. Det har dukket opp en mystisk sykdom som maner fram en av de verste redslene fra fortiden, frykten for atomvåpen. Einrik sendes østover etter hjelp. Ekspedisjonen mislykkes allerede i starten. Snart er han alene, og finner ut at han må alliere seg med lederen for en konkurrerende ekspedisjon, Isa Ibn Hussein. Sammen krysser de enorme sumpområder og trenger gjennom den røde tåken til Det Forbudte Land, hvor Gullalderen fremdeles eksisterer.

 

Kan det bli slik?

I boken har temperaturen har steget med 3 - 4 grader, og havet med ti meter. Olje, gass og mange andre råvarer finnes ikke lenger. Er dette sannsynlig?

Klimaendring er et faktum, men vi er ennå usikre på hvor langt det vil gå. Det internasjonale klimapanelet sier at vi kan få en temperaturøkning på mellom 2 og 6 grader celsius. De regner også med at det er en grense på ca. 3 grader, går vi over den, kan klimaet bli ustabilt, og temperaturen kan raskt øke videre. Det betyr også at havet vil stige, men det er usikkert hvor mye. Det finnes nok innlandsis til at det kan stige med ca. 70 meter. Det er få som tror det vil bli så ille, men det finnes epoker i jordens historie hvor det ikke har vært is ved polkalottene.

Vil oljen ta slutt? Om fire hundre år vil den helt sikkert være brukt opp. Det samme gjelder gass og kull. Mange andre råvarer vil også bli knappe, og selv om de fremdeles finnes, er det ikke sikkert at vi kan få tak i dem, få transportert dem, produsert varer av dem, og igjen transportert varene til dit de skal selges. Transport krever olje.

Mange fremtidsfantasier tar bare med noen utvalgte faktorer, for eksempel forestiller man seg at havet har steget, men "resten er som før". Er det sannsynlig? Naturligvis ikke.
Tenk deg en verden uten olje, hvor råvarer er knappe og dyre, mange byer ligger under havet, store jordbruksområder er gått tapt, og samfunnet har vært gjennom en krise, med matmangel og millioner av miljøflyktninger.
Dagens økonomi er et komplekst system, den krever et enormt produksjons og transportapparat, og vi må stadig investere for å holde det gående. Vil det klare påkjenningene?  Blir klimaendringene for store, er det mer sannsynlig at det bryter sammen. Da får vi en verden som er fattigere og mer primitiv. Naturen blir annerledes, samfunnet blir annerledes, og menneskene blir annerledes.
.
Bak Den Tåken er en fantasi over hva som kan skje. Den er en lang, episk beretning. Den inneholder ikke bare en fortelling, men mange, som er flettet inn i hverandre. Den kan kalles et scenario, den forutsier ikke fremtiden, men lager et bilde av hva som kan skje hvis utviklingen fortsetter som i dag.

 

Bak Den Røde Tåken gir et detaljert og sammensatt bilde av en mulig fremtid. Hvordan er denne verdenen?

Hvordan vil landskapet se ut?

Hvordan vil folk klare seg?

Hvordan vil politikken være?

Hva vil folk tenke og tro?

Hva tror de om oss?

Hva er handlingen i boka?

( Utdrag fra boka er skrevet i kursiv. )


Hvordan vil landskapet se ut?

Landskapet i Bak Den Røde Tåken er formet etter klimaforskningens modeller. De sier at det blir mer regn i Nord Europa, og mindre i Sør Europa og Midt Østen.
Nord Europa er blitt mindre. Mellom fastlandet og havet ligger det nå store sumper. De er dannet i områder som tidligere var fastland, men nå ligger under vann. Grunnen til dette er at områder som i dag er drenert (Berlin) igjen vil bli sump. På grunn av kraftig regn har store mengder sand og jord blitt skyllet på havet, og lagt seg utenfor kysten. Helt ute ved havet er det en rekke lange, lave øyer, og innefor er det sumper. Et eksempel på slike landskaper er de sumpene som dannet seg utenfor kysten av Italia i senantikken.
Det er vokst opp store skoger av fremmede treslag, for eksempel eukalyptus. For å stabilisere sumpene er det brakt inn fremmede treslag, som for eksempel sumpsypress. Fjellområdene er tørre og nakne, med en vegetasjon som i Spania i dag.


I Sør Europa, det vil si i middelhavsområdet, er det blitt atskillig tørrere. Dette har gjort Spania, Frankrike, og Italia til sparsomt bebodde områder.
I øst har Pripiat sumpene est ut til å bli kjempestore, og det er dannet et innlandshav. Chernobyl er igjen bebodd - av noen merkelige mennesker.


Hvordan ser det ut i sumpene?
Giovanni Gimez er fisker fra en landsby ved Sinster.

Opptatt av disse problemene la han ut fra den landsbyen hvor han bodde. Den lå på en av Sinsters flytende øyer. Egentlig var det en svær vase av siv og mudder som noen hadde utbedret og flettet bedre sammen. Så hadde de bygd hytter på den. En slik øy råtnet sakte, men den ble forsynt med et nytt lag siv hvert år, og slik ble den sterkere og sterkere. Til slutt var den nesten som en ekte øy, trygt forankret i mudderbunnen. Men når det stormet, kunne hele øya gynge i takt med bølgene. De innfødte var vant med slikt, og moret seg stort over fremmedfolk når de ble nervøse. Husene var også av siv, små, men fint laget. De måtte fornyes ofte, men de var behagelige, og materialene var gratis. Menneskene her eide lite og trengte lite, brendselen var siv, maten var fisk og sjøfugl. Båtene deres var ofte av siv de og. Det verste var myggen og faren for malaria, men selv den kunne man holde på avstand hvis man sto på god fot med byens farmasøyter.

 

Hvordan ser et gammelt atomkraftverk ut?
Lorentz og Maria flykter fra Kaz, og kommer til det gamle atomkraftverket ved Stal.

Utpå kvelden kom de inn i en stor sivskog. Det var vondt å ro, de måtte trekke inn årene for hvert tak, og det krevde utrolig mye krefter. Maria satt i baugen og prøvde å oppdage mudderbankene før de rente på dem. Plutselig ropte hun ut:
- Lorentz, det er noe der fremme.
- Hva da, en landsby?
- Jaa, kanskje - det er stort.
Lorentz snudde seg og glante, han glipet med øynene, hadde vanskelig for å samle blikket.
- Ser du det, Lorentz?
- Der ja, mjoo - det kan være en landsby -
- Skal jeg overta?
- Nei, hold utkikk du, jeg er visst litt susete i hue.


 Det gikk sakte. Konturen der framme vokste, men sivet hindret dem i å se tydelig. Maria følte en voksende uro, det var noe underlig med den profilen.
 Så begynte sivet å bli lavere, men stråene krøllet seg sammen på en underlig måte, de så syke ut. De ble til en sammenfiltret masse, nesten umulig å komme gjennom. Lorentz slet vanvittig med årene, Maria hadde tatt fram en hoggkniv og prøvde å kutte seg vei. De passerte en lav banke hvor det sto noen forkrøblede busker, de vred og snodde på seg, strakte lange famlende kvister ut i vannet. Det så ut som om hele landskapet hadde blitt sykt, som om sivet, kvistene og vannet famlet etter dem for å smitte dem og gjøre dem like forkrøblete.
 De kjempet seg forbi banken, staket og hogg seg fram. Så var det som om sivet glapp taket, som om det hadde fått viljen sin, og de gled ut på en oljeblank flate.
- Endelig, ropte lorentz.
 Maria stivnet framme i baugen - Se der, hvisket hun.
 Lorentz snudde seg - Hellige helix!
 Bygningen som lå foran dem var kjempestor, den reiste seg tungt over vannet. Den var rund, som en hodeskalle, som om et enormt kadaver lå gjemt under det råtne vannet. Rundt den lå en lagune med sykelig grønne mudderbanker. Hele landskapet var dødsstille, ikke en fugl rørte seg. Sola stekte fra himmelen, men den så ikke ut til å røre ved bygningen. Den var svart og grimete, lå som en klippe full av død, uendelig sterk og ikke til å komme forbi. Den lokket dem på tross av sin heselighet. Det så ikke ut at noe menneske kunne komme i nærheten av den og fortsatt leve, men de visste at den en gang for lenge siden hadde blitt bygget av mennesker.
 De var kommet til sarkofagen ved Stal.


Hvordan ser byene ut?
Einrik kommer til Anfor.

 Etter hvert ble husene høyere. Til slutt munnet veien ut i en stor markedsplass hvor det hersket et yrende liv. Den var omkranset av merkelige bygninger. På venstre side reiste det seg en som så ut som et tårn. Han talte etasjene og kom til femten - bygningen var over tredve meter høy! Den måtte være fra gullalderen, ingen kunne bygge noe slikt nå. Men den så ikke slik ut, den var i bindingsverk, og hver etasje var i en egen stil, som om de var laget av hver sin byggmester. Det var et salig rot av vinduer i alle slags størrelser og fasonger. Det hang ikke sammen, så mer ut som en maurtue enn en menneskebolig. Antagelig hadde bygningen en kjerne av betong, og så hadde de lappet på den etterhvert som den gamle fsaden forfalt. Reusltatet var snodig. Imponerende, men langt fra vakkert.
 Rundt plassen lå flere slike bygninger. På den andre siden lå en som så ut som en samling av firkantede tårn. Den var lappet sammen den og, men det var mer system i det, og helhetsinntrykket ble ganske flott. Han grep seg i å tenke på hvordan det hadde sett ut i gullalderen. Det var vanskelig å forestille seg, han hadde bare vage anelser om hvordan det hadde vært. Kanskje det hadde vært glatte, majestetiske betongfasader, eller kanskje hadde de vært kledd i skinnende metall.
 Veien passerte torget på en svær bro. Den hevet seg i en bred bue, men det var ingenting som gikk under den, verken en vei eller en kanal. Da han kom nærmere, så han at det lå butikker under den, noen i to etasjer, noen i bare en. Det så ut som om broen bare var bygget for å tjene som tak for disse. Det var fullstendig sprøtt. Hvem hadde råd til å bygge slik? Den var vel fra gullalderen den også, det var det som var forklaringen. Men hva var vitsen?
 I Ambur var det bare få bygninger igjen fra gullalderen. De var store, de også, men det var mer fornuft over dem. Her var alt bedre bevart, men folk i gullalderen virket ikke som om de hadde vært vel bevart. Det var som om de hadde reist kjempekonstruksjoner i yr begeistring, som om det kostet dem ingenting, som om det bare var en lek med tonnevis av jern og betong.
 Til slutt våget han seg opp på broen. Han gikk over den med en kriblende følelse. Den var dekket med asfalt i tykke lag - bevare meg vel -

 

Hvordan vil folk klare seg?

Folk vil leve av fiske og jordbruk, slik som i dag. Industri finnes så å si ikke, for man har verken energi eller metaller til å bygge store fabrikker. Det finnes heller ikke transport som er billig nok til å frakte store godsmengder.
Livet for de fleste er slitsomt, og sykdommene flere. De verste av dem er kolera og halsknute (en dødelig influensa). Medisiner finnes, men ikke over alt. I byen Ambur har man antibiotika, men den eksporteres ikke. Den mest fryktede sykdommen er AIDS, som man kaller "blodpest". Den kan ikke helbredes, og de syke blir sent til den beryktede karanteneleieren Kaz.


Hvordan ser det ut på landet?
Et blikk på jordbrukslandskapet utenfor Anfor.

 Dagen ble et langt, grått mareritt. Han slepte seg avgårde, hadde ingen formening om det gikk fort eller sakte, eller hvor langt han var kommet. Han var trøtt og fyllesjuk, og fremdeles helt nummen av det som hadde skjedd. Men han tenkte ikke på det lenger, i alle fall ikke bevisst. Han hadde skjøvet det ned i bakhodet, og det ville vare lenge før han tok det fram igjen. Tankene hans dreide seg om andre ting, merkelige og dumme ting som han bare lot passere uten å la dem feste seg.
 Hvis han hadde hatt noe overskudd, ville han brukt det på å observere landskapet. Det hadde forandret seg. Etter hvert som han nærmet seg Anfor, ble det mindre skog og mer jordbruksland. Åkene sto gule av mais, noen steder var den allerede skåret og satt i bunter bortover jordene.
 De siste skogholtene forsvant, og nå åpnet det seg et flatt landskap, flekket av jorder i brunt, gult og grønt. Einrik subbet avgårde og la knapt nok merke til det, men trafikken på veien la han merke til, for han måtte stadig ut i veikanten på grunn av kjerrene som kom rullende, fulle av alle slags jordbruksprodukter, mais, bomull, tobakk og forskjellige kaffeurter. Det duftet av kjerrene, sol, jord og grønt. Einrik våknet litt opp. Det var noe fremmed ved atmosfæren, det luktet innland, men ikke slik som i Arbur, her var det ikke eselmøkk, men jord og varme. Menneskene var også annerledes, det var på en måte noe tungt over dem, og de var kledd annerledes, ikke i hvitt og grønt som i Ambur, men i jordfarger, brunt og grått. Folk bar hatter her også, men de var svarte eller brune, og hang tett ned over ansiktene.


Hvordan ser et marked ut?
Einrik oppdager det underjordiske markedet i Anfor.

Han holdt seg til Kver i begynnelsen, følte seg litt mer hjemme der. Kver var en by i byen, den ruvet som en festning over den andre bebyggelsen, og det var lett å finne fram der, stort sett var det bare en gate, med en mur av høye hus på hver side. Men noen steder videt den seg ut, og midt i byen lå det som hadde gjort Kver, ja hele byen berømt, det underjordiske markedet.
 Han oppdaget det tilfeldig en dag. Han var kommet ut på en av de tre Kver broene, der stanset han forundret. Husrekkene sluttet brått, det var som om det var kuttet en kløft gjennom hele bydelen, og over denne førte tre parallelle broer. Men det merkeligste åpenbarte seg da han kikket ned. Under han gikk det en travel handlegate, og under den gikk det enda en gate. Han kunne se den så vidt gjennom noen store åpninger i bakken. Over alt var det trafikk. En støyende mengde av gråkledde mennesker kvernet rundt der nede. Lyden ble kastet opp, som av en kjempemessig tromme, og røyken steg som en blå dis mot himmelen. Luktene rev han i nesen, røyk, matos og krydder.
 Han ble svimmel, holdt seg hardt i rekkverket og ristet på hodet. Det var som en gryte fylt med suppe - menneskesuppe. Det var storslagent, imponerende - og avskylig. Han sto lenge og kikket ned, klarte ikke å rive seg løs, og etter hvert begynte avskyen å gi seg, isteden kom en kriblende nysgjerrighet. Det skjedde noe med han der på broen, en dør ble lukket, og noe nytt åpnet seg. Han ble grepet av en voldsom appetitt på livet, fikk lyst til å kaste seg ut i folkehavet og være med.
 Han ble revet med av strømmen og nærmest dyttet ned trappen. Nede i gaten ble han skubbet hit og dit inntil han fant en slags bakevje hvor han kunne stå og glane. Over han velvet broen seg, og husene reiste seg mørke på begge sider. Det dinglet heisekraner fra kanten der oppe. Noen av dem var i ferd med å sende ned store bunter med varer. Han fulgte dem med øynene til de ble tatt imot av svettende arbeidsgjenger.
 Det var ikke bare en gate han var kommet ned i, det var en hel bydel. På begge sider var det et virvar av boder og butikker. All slags matvarer lå stablet i hauger, grønnsaker, poteter og meloner, fristende frukt og store sekker med ris. Litt lenger borte var det kjøttmarked. Det så grisete ut, skrottene hang mellom osende lamper, nyrer og tarmer hang i bunter fra krokene. Slakterne sto i blodige forklær og svingte knivene sine, de kuttet kjøttet opp i svære biter som de la rett opp i kundenes kurver, så feide de slintrene ned i noen stinkende bøtter som sto under disken. Benkene så ikke ut til å ha vært vasket på uker, og gulvet var svart av gammelt blod. Men fluer var det merkelig nok ikke, de tålte kanskje ikke all røyken her nede.
 Han kjøpte ingenting, gikk bare rundt og kikket. Her og der var det små restauranter. De fleste av dem så primitive ut, bare noen harde benker rundt et grillkjøkken. Andre var mer luksuriøse, og de fineste hadde stengt seg inne bak store glassruter. Han kunne skimte hvite duker og vokslys, men han følte seg ikke fristet til å gå inn. Han ville spise over bakken, i en luft som i alle fall var tilnærmelsesvis ren.
 Han drev rundt i timevis. Etter hvert våget han seg også ned i underetasjen. Her var lyset mer sparsomt og røyken enda tettere. Dagslyset sto som søyler gjennom åpningene til gaten over. Røyken som sev ut fra sidene danset i virvler mot himmelen, et sted langt der oppe. På sidene, innover i mørket, hang det oljelamper, og med jevne mellomrom var det montert elektrisk lys i taket.
 Til slutt hadde han nesten mistet virkelighetssansen, i alle fall hadde han mistet orienteringssansen. Markedet fortsatte i det uendelige. Så snart han forlot hovedgata, løp han inn i en labyrint av trange passasjer mellom bodene. Her var det ikke matvarer som ble solgt, men klær, stoffer, jernvarer, krukker og tusenvis av nyttige og unyttige ting.
 Da han endelig kom opp på jorda igjen, var han ikke på Kver, men på en stor plass midt i byen. Den var omgitt av disse merkelig sammenraskede bygningene med en stil for hver etasje, og midt på plassen var det et hull som førte ned til markedet. Han var fullstendig forvirret, og hodet hans verket etter all røyken. Han sto og glipet med øynene i det sterke lyset, og ønsket ikke noe annet enn å finne tilbake til Kver og det vertshuset han hadde tatt inn på, et hus over bakken, med vinduer som slapp inn ekte dagslys.

 

Hvordan bor de fattige?
Einrik Kremmelmann får et nytt sted å bo.

De passerte porten uten problemer. Einrik gikk stiv mellom skyteskår og gråkledde soldater. Utenfor var det et belte med fallgruber og spisse staker, men det var dårlig vedlikeholdt, og det fløyt av søppel. Et par magre geiter gikk og rotet i dritten. De fulgte veien langsmed vollen. Her og der var det små boder hvor det ble servert te og kringler, men de så skitne og fattigslige ut. Luften var fylt av røyk og søppeldunster.
 Wolfe hadde slått ned på farten og var mer pratsom. Han pekte framover.
- Ser du den bygningen der?
- Jaa - Einrik myste mot sollyset. Det var en svart klump av en bygning, delvis i ruiner.
- Det er Musehjemmet. Der skal du bo.
- Musehjemmet?
- Ja, du er heldig gutt, tak over hodet og all ting, det er det ikke alle som har. Han slo Einrik gemyttlig på skulderen - Jeg kjenner Mama, ser du, så jeg har fikset deg en plass.
- Mamma?
- Ja, det er hu som er sjefen.
 Einrik var helt i villrede, og han begynte å irritere seg over alle gåtene til Wolfe. Han så opp på bygningen, den lignet på rådhuset i Ambur. Den var større, men atskillig dårligere vedlikeholdt. Veggene var svarte og arrete etter århundrer med slitasje. Taket var borte flere steder, og de høye buevinduene hadde for lengst mistet glassrutene sine. Nå var de tettet igjen med planker og filler som vaiet i vinden. Det måtte ha vært en flott bygning en gang. Fasaden var prydet med søyler, og over vinduene var det rester etter relieffer. De sto i en merkelig kontrast til den skitten som nå tøt ut over alt.
 De passerte gjennom en høy portal og kom inn i en sal. Rommet var dominert av noen brede trapper som førte opp til de øvre etasjene. Trappen til høyre var holdt fri, men den til venstre var okkupert av en flokk med fillete mennesker. De hadde innrettet seg på små plattformer, bygd av jord og søppel, og her bodde de med alle sine eiendeler, lå og snorket i hengekøyene, eller satt i flokker og pratet. Rommet hadde en gang vært flott, han kunne se rester etter dekorasjonene, men nå var veggene avskallet og skitne, og det høye taket var svart av sot.
 Ved porten satt noen karer med kniver i beltet. De mønstret dem skarpt da de kom inn, men nikket gjenkjennende til Wolfe.
- Er Mama tilstede?
- Jada, sa en av karene, hu er i tredje etasje, du kjenner veien.
 De gikk opp trappa og fortsatte innover i bygningen. De passerte et par store rom som var fulle av folk. Det var mennesker i alle aldre, fra gamlinger som satt og lallet, til unger som løp omkring og lekte. Noen spilte kort, de klasket dem i bordet og bannet mens de sendte brennevinsflaskene fra mann til mann. Mellom gruppene var det primitive skillevegger som ikke formådde å bevare noe slags privatliv. Alle utleverte seg til alle. Det luktet tobakk, skitt og svette.
 De traff Mama i et av de mindre rommene, hun satt og tronet på en seng, med en flokk kvinner rundt seg. Hun var en liten, mager kvinne, grå og eldet i fjeset. Under nesen hadde hun noen pistrete hår som nærmest lignet en bart. Men øynene sto ikke i stil til resten av utseendet. De var intelligente og nærmest skremmende skarpe.
 Han ble stående og svette i håndflatene. Hun smilte til han, men det var umulig å avgjøre om det var vennlig, eller bare et ondskapsfullt glis. Han hadde mest lyst til å stikke av.
- Hva slags fyr er du?
- Han er - var, antikvitetsforhandler.
- La han svare for seg selv, Wolfe. Nå?
- Eh, jeg er - jeg var vel det - ja -
- Og du er blitt ranet?
 Einrik nikket.
- Hvor er du fra?
- Fra Ambur.
- Hvorfor drar du ikke tilbake dit?
 Einrik ble stum, han ante ikke hva han skulle svare, bare sto og ristet sakte på hodet. Øynene hans hang fast ved barten hennes. Den var brun nederst, av tobakk.
- Er du ettersøkt av politiet?
- Politiet? Nei, bevares. Det er familien, en konflikt med faren min. Jeg er redd for at det er litt vanskelig å forklare.
 Hun så enda dypere inn i han - Vi vil ikke ha noe bråk her. Du skjønner det?
- Ja, så klart. Jeg har ingenting - å skjule -
- Han er fullstendig ufarlig, kom det fra Wolfe.
 Mamma pattet tenksomt på pipa, det var kommet et lite humoristisk glimt i øynene hennes.
- Du får sove i trappehuset foreløpig, vi har liten plass for tiden. Du har ingenting, hva? Du får snakke med vaktene, si at de skal skaffe deg noen tepper. Og så må du gjøre din del av fellestjenesten - greit?
- Ja, det er - greit -

 


Hvordan vil politikken være?

Lederen for den demokratiske foreningen, Luis Kryger, gir en innføring i hvordan politikken fungerer i Ambur.


 Det var Luis som åpnet møtet. Han begynte å snakke i en saklig og belærende tone.
- Jeg skal først orientere dere litt om det som skjer for tiden, og deretter får vi beslutte hva det skal bli ut av foreningen vår.
 Amburs overklasse, legefamiliene, har alltid vært en sluttet gruppe, og de har stort sett vært enige, derfor har de også klart å holde på makten. I dag er dette i ferd med å forandre seg, overklassen er splittet i to - eller tre fraksjoner.
 Alle lyttet spent. Amburs overklasse hadde vært noe fjernt og lukket. Nå lettet Luis på sløret.
- Vi kan kalle fraksjonene for de tradisjonelle og de militære. De tradisjonelle er samlet om legeforeningen, mødreforeningen og ledersjiktet i den farmasøytiske industrien. De militære kommer fra de samme familiene. men -
 Luis snakket med lav, saklig røst, men holdt allikevel tilhørerne fast. Først da han tok en liten pause slapp Lorentz til.
- Hvilken fraksjon hører du til da Luis?
- Ingen - det vil si, en tredje. Vi kaller oss den demokratiske opposisjonen. Den har for så vidt alltid vært der, selv om den er liten. Blant dere er der vel bare Einrik som vet hva demokrati er.
- Ambur er en demokratisk by, sa Eva.
- Nei, sa Luis, og ristet på hodet. Amburs forfatning er helt tilfeldig, og egentlig ikke lovlig i det hele tatt. Da byen ble grunnlagt på nytt for to hundre år siden, var den demokratisk - for så vidt. Man valgte byrådet med alminnelig stemmerett. Men av den forfatningen er det bare navnet igjen. Av en eller annen grunn ble den aldri skrevet ned, og nå fungerer det helt annerledes.
 For det første, er det ikke så mange som har borgerrett lenger, bare de eldste familiene, og dessuten betyr det ikke noe. Byrådet blir ikke valgt lenger. Representantene blir utpekt, og de mektigste gruppene får flest. Men mange grupper er ikke representert i det hele tatt - som for eksempel fiskerne.
- Eller minnehuggerne, sa Lorentz.
- Eller minnehuggerne, gjentok Luis. Det nye som skjer, er at de militære erobrer stadig flere maktposisjoner. De har skaffet seg kontroll over politiet, og dermed får de flere inn i bystyret, for systemet virker slik, jo mer makt, desto flere representanter. Vi kan risikere å få et militærdiktatur, slik som i Anfor.

 

I Anfor hersker kommissæren.

 Ambur hadde vært oversvømt før. Det var nesten tre hundre år siden, men det var ikke glemt. Den gangen hadde det ikke blitt folk igjen i byen, mange var druknet, og resten hadde blitt evakuert til Anfor. Den katastrofen hadde markert slutten på gullalderen og begynnelsen på de mørke årene.
 Byen ble liggende tom i hundre år, så hadde det igjen kommet folk for å slå seg ned. Det var etterkommerne etter flyktningene. Gjennom alle disse årene var miljøet fra Ambur blitt holdt levende, og da tidene ble lettere, var det mange som benyttet sjansen til å vende tilbake.
 Men det var andre grunner også. Anfor hadde i de mørke årene vært et tilfluktssted for store flokker med flyktninger, for det var ikke bare Ambur som hadde vært oversvømt. Byen hadde i sin tid vært et eneste kaos av elendige mennesker som kjempet om de livsnødvendighetene som fantes. Kun et nådeløst militærstyre hadde klart å holde det sammen. Etter hvert var tidene blitt bedre, men de militære hadde beholdt makten. Militærkommandanten hadde tittel av kommissær, og den var blitt en arvelig. Tidene var blitt bedre, men ikke Kommissærene. De holdt sin klamme hånd over all opposisjon.
 For de intellektuelle hadde det vært uutholdelig, og det var først og fremst disse som førte an, da de en dag for to hundre år siden landet på øya Ambur og erklærte at byen skulle gjenoppbygges. Det første de gjorde var å bygge stråhytter, det andre var å bygge diker. Datoen hadde vært den attende mai, og det var byens nasjonaldag, Repoblasjonsdagen. Den ble feiret med store opptog hvert eneste år.
 Ambur hadde sitt universitet, det var biblioteker, museer og forskningsinstitutter, og det var skolegang for de fleste. Analfabetisme var så å si ukjent. Alt dette ga byen en stadig økende innflytelse, og da handelen begynte å blomstre opp igjen, var det Ambur som tok ledelsen. Det ble opprettet et handelsforbund, Elveforbundet, og det omfattet de fleste byene oppover langsmed elven, Maggel, Nosta, og andre. Men Ambur var den viktigste. Ambur var dronningen, og hennes makt spredte seg oppover elven.
 Anfor hadde i flere hundre år vært maktsenteret, men det var nå i ferd med å forandre seg. Anfor selv hadde forandret seg lite. Det satt fremdeles en Kommissær der, selv om han satt som oftest ikke lenge. Dynastiene skiftet raskt. I alt hadde det vært tjue Kommissærfamilier ved makten, noen av dem bare representert ved en eneste kortlivet diktator. Kuppene hadde vært mange, og som oftest blodige, men resultatet ble det samme hver gang. En diktator, en ledende familie, et adelskap og et kaos av undertrykte folkegrupper og kryssende interesser. Politikk var en vanskelig og farlig ting i Anfor.
 Akkurat nå var det Wilhelm den andre av Olzenauer slekten som satt ved makten. Han var en ambisiøs monark, han ville gjenreise byens storhet, og forholdet mellom de to byene var mildest talt anspent.


Hva vil folk tenke og tro?

Skjebnetroen er i fremgang
En agent fra skjebnetempelet holder foredrag for den demokratiske foreningen.

 Det viktigste begrepet i vår lære er Verdensånden, og våre individuelle sjeler, som vi mener er en del av denne. For det første: Hva er sjelen, hvordan definerer vi den? Vi regner sjelen for å være en del av menneskets bevissthet, spesielt den delen som er i stand til å erkjenne og forstå ting.
 Som spedbarn starter vi med et visst preg, som ligger i arvematerialet, temperament for eksempel. Men sjelen utvikler seg etter hvert. Den modnes med tiden, og den modnes forskjellig alt etter hva slags skjebne mennesket får. Jeg skal komme tilbake til det senere.
 For å definere Verdensånden må jeg ty til andre begreper. Vi kan sammenligne den med det som prinsippalistene kaller "Det Første Prinsipp", altså den dypeste årsaken til at verden eksisterer, og den grunnleggende lov som ligger bak alt det som skjer. Men det er forskjeller, vi legger mer i dette begrepet. Vi mener at verdensånden er bevisst, den vil noe med oss, og vi vil noe med den. Når vi utvikler vår sjel, det vil si våre tanker, erkjennelse og bevissthet, så utvikler vi samtidig Verdensånden. Vi forandrer verden, ikke bare ved våre henders arbeide, men også ved vår erkjennelse, Man kan si at vi bygger og utvider Verdensånden.


Eller, som den hellige Sofia uttrykker det:

- Verdensånden, sa hun, hvordan skal jeg forklare den? Det er ikke det samme som det vi kaller gud. De kristne tror at gud er en person, men vi kjenner ikke til andre personer enn mennesker, og så ender de opp med å tro at gud oppfører seg som et menneske, med alle de feil og mangler det innebærer. Muslimene tror at gud er en bok. For dem har gud uttalt seg en gang for alle, og det blir stående til evig tid. De ender opp med å legge vekt på bagateller som var aktuelle for to tusen år siden, og klarer ikke å tilpasse troen til verden rundt seg. Prinsippalistene snakker om det første prinsipp, men det er en naturlov, og naturlover bryr seg ikke om levende mennesker, naturlovene er ikke noe annet enn store regnestykker. Prinsippalistene sier at de baserer seg på forskning, men ingen kan drive seriøs forskning i dag, De baserer seg på gamle bøker.

I virkeligheten er det slik at alt forandrer seg, ingenting står stille. Steiner varer heller ikke evig. Muslimene tror at guds lov er evigvarende, og prinsippalistene vil tilbake til gullalderen. Men ingen av dem vil klare å forholde seg til virkeligheten på den måten. Vi har erkjent dette, og vi sier derfor at verdensånden ikke er noe som er, men noe som skjer.
- Men er ikke moral noe evigvarende? spurte en tilhører. Er ikke godt og ondt noe som alltid vil være der?
- Moral er evigvarende, men moralregler gjelder ikke til evig tid. Selv Koranen blir utdatert, noe som muslimene ikke har forstått. Moral er heller ikke noe som er, men noe som skjer. Vi kan tenke på moral som et byggverk, og det er vårt ansvar at det blir så godt og solid som mulig. Men vi kan aldri holde opp å bygge.
- Men godt og ondt?
- Det gode er også et byggverk. Vi sier at verdensånden er summen av alt som er, og at den forandres og vokser hele tiden, akkurat som verden vokser og forandres. Verdensånden representerer det gode. Det onde er noe annet, det eksisterer egentlig ikke.
- Det eksisterte i Anfor i fjor.
- Det onde er der, men du kan sammenligne det med et hull i en planke. Hullet er der, men bare som en mangel. Det samme er det med ondskap. Det onde er å ødelegge, rive ned. Det gode må vi alle være med på å bygge. Da beveger vi oss i riktig retning. Det er det vi kaller den gode skjebne.
- Men mange er gode, og får en grusom skjebne, for eksempel de som forsvinner på veien og blir myrdet av banditter.
- De gode vil få et liv sammen med verdensånden. De beveger seg i samme retning som verdensånden, og vil få det godt når de går inn i lyset. De onde ødelegger seg selv, de utsletter seg selv. De er et hull som stadig blir større.


 
Men de nøkterne akademikerne i Ambur tror på "Det første prinsipp".
Første dekanus holder en preken i Auditoriet i Ambur:

 Prinsippet, det er essensen i naturen, drivkraften i all utvikling - og nå må jeg gå tilbake til den lignelsen jeg begynte med: Vi oppdager stadig flere naturlover, vi kommer stadig dypere i visdommens brønn, og vi kommer stadig videre i retning av Prinsippet, for Det Første Prinsipp er det egentlige, det er ur - naturloven, som ligger bak alle naturlover, som er mor til dem alle, og som alle kan refereres til. Prinsippet er den teorien som knytter alle, absolutt alle andre teorier sammen. Vi kan ikke se det, vi kan bare se avglansen av dets skjønnhet og enkelhet.
 Er da alt dette bare ørkesløse spekulasjoner, ren tankegymnastikk? Nei, for Prinsippet har aktuell betydning i en kjempende verden. Det forteller oss at ting har en sammenheng og en mening.
 Vi i Ambur er bare fortroppene i den nye kulturen som skal komme. Og vi vet at den vil komme, mine damer og herrer. Vi har tillit til det, for vi vet at Prinsippet dirigerer alt, og det sier oss at utviklingen alltid går fremover.
 Utviklingen kan lignes med en helix, en spiral. For hver omdreining stiger den høyere. Helixen vil alltid stige, selv om den går en lang rundtur før den kommer tilbake, en rundtur som kan være underlig, mørk og forvirrende, og som lar oss tro at alt er tapt. Men pessimismen vil alltid tape, for utviklingen er ukuelig, livet er ukuelig, og Prinsippet er ukuelig.
 Så løft da vår helix, utviklingens symbol, ja selve livets symbol, og gå tillitsfullt inn i fremtiden. For jeg sier dere: Våre anstrengelser skal ingenlunde være forgjeves, våre ofre skal ikke være bortkastet. Nei, vi skal se en ny gullalder opprinne, enda mer strålende enn den forrige!


Hva tror de om oss?

Vår tid blir kalt for gullalderen. Den har blitt til en drøm, eller en fantasi, som folk har vanskelig for å tro virkelig har eksistert

Einriks venn, Lorentz er skeptisk til de offisielle sannhetene.

- Vet? sa Lorentz. Hva vet vi? Det kan godt være bløff alt sammen. Den virkelige kunnskapen holder de for seg selv. Vi vanlige slavene blir lurt trill rundt. Kanskje det er bare oppdikta, hele gullalderen.
- Og det sier du, som er minnehugger!
- Og tårnet da, Lorentz, propellen. Hadde vi kunnet lage noe slikt nå til dags?
- Jada, greit nok, tårnet er der.
- Og enda tror du at det ikke var noen gullalder?
- Det jeg tror, er at gullalderen ikke var slik som vi blir fortalt. De gir oss sin egen versjon for å hjernevaske oss, og vi bare tror slavisk på det, svelger rått all slags støvete gammel "kunnskap". Vel, det er ting vi kan kontrollere, som tårnet, for eksempel. Men det er mange ting vi bare er blitt fortalt, og som vi ikke har en sjanse til å kontrollere.
- Hva da?
- Ja, massevis, planeter, stjernesystemer, atomer - helixer.
- Helixen er arvestoffet, det er byens symbol.
- Akkurat! En gammel bløff som de dytter på oss for å gjøre systemet udiskutabelt. De påstår å kjenne livets innerste gåte. Hvem kan vel tvile på selve arvestoffet, hva? Og hvem kan vel tvile på prinsippalismen når den har et sånt symbol? Hvem kan vel tvile på "Byen Ambur" når den bruker samme symbolet, og hvem kan vel da tvile på den "hellige stand"?

 

Einrik går utmattet gjennom skogen og finner ut at han er i ruinene av en by som ingen har besøkt siden gullalderen.

 Han kom seg skjelvende på bena og begynte å undersøke stedet. Det var en hel gate, med hus på begge sider. Det måtte ha vært en landsby der, kanskje en hel by. Han ble nysgjerrig. Noe slikt hadde han aldri sett, en gate, fremdeles full av asfaltklumper, husfasader med dører, vinduer og trapper. Slik hadde det ligget siden gullalderen. Ingen hadde vært der, ingen minnehoggere i alle fall.
 Han gikk opp trapper og inn dører. Noen steder var hele rom bevart, uten tak riktignok, men allikevel - Trettheten var som strøket av han. Han fant tilhugget stein, glass, keramiske fliser og rustflekker som viste hvor det hadde vært gjenstander av jern. Et sted grov han fram en gjenstand som var grønn av irr - et dørhåndtak i messing! Han holdt det andektig i hånda, riktignok hadde han sett mange slike før, men aldri gravet dem fram selv.
 Et stykke opp i gaten var det en svær jordhaug, med noen busker på toppen. Den så merkelig ut, hørte liksom ikke til der. Han tok den kvist og skrapte i den. Det var jern, tykke lag med rust, og innerst en hard kjerne. Hva kunne det være? Hellige helix, en bil! Kunne det virkelig være en bil?
 Han gravde febrilsk, først med hendene, og så med kniven. Det ble litt av en jobb. Han hadde et svare strev med buskene på toppen. Kniven ble sløvere og sløvere. Endelig var hele gjenstanden avdekket. Den så merkelig ut - kunne virkelig det være en bil? Den var riktignok av jern, men måtte veie flere tonn. Det var vanskelig å forestille seg at den kunne fare fort avsted, ja bevege seg i det hele tatt.
 Han satte seg, litt skuffet. Han var blitt trett igjen, skulle visst ikke ha anstrengt seg så mye. Han måtte legge seg nedpå, bare strekke ryggen litt. Han fant et sted inntil en husvegg hvor det var noenlunde flatt og behagelig. Så strakte han seg ut og stirret opp mot trærne.
 Akkurat der hvor han lå var det en glipe i løvverket, og han kunne se himmelen, en fin blå flekk, som ikke ble skjemt av skyer. Løvet bruste grønt i sollyset der oppe. Det var vakkert.


 Han lå i gaten, ikke våken, men ikke sov han heller. Muren han lå ved var høy, hadde vinduer, dører og takrenner. Den var faktisk veldig høy, flere etasjer, og det var flere høye hus i gaten. Asfalten var svart og glatt. Han prøvde å reise seg, men det var vanskelig, bare hodet klarte han å lette på.
 Husene sto på begge sider av gaten. De var av glatt, elegant betong, og vinduene glitret og strålte. Det lå et bløtt lys over det hele. En mild sol lekte med fasadene. Hele gaten strålte av rikdom og lykke. Fra husene strømmet det musikk, herlig musikk. Den kom fra tusenvis av orkestre som satt inne i fantastiske maskiner og lot melodiene flette seg sammen til en vuggende harmoni. Men hvor var menneskene? Det var ingen - Jo, der var en hel flokk.
 Plutselig var hele gaten full av folk, vakre, høyreiste mennesker. Huden deres var hvit og myk. De hadde skinnende øyne, glade klær, smykker i gull og kostbar plast. De var om han på alle kanter. Merkelig at de ikke tråkket på han, men det så ikke ut til at de brød seg om han, de så han ikke. Han ropte til dem, men de svarte ikke. Hvor var de? De var borte. Han prøvde å reise seg, men var lenket til bakken. Hva var det som feilte han, var han blitt lam?
 Han fikk panikk, klamret seg til det vakre synet, ville ikke forlate det, søkte med øynene etter noe å holde fast i. Der, noe kom glidende nedover gata, en bil? Jovisst, en ekte en, av skinnende metall. Men det var vanskelig å bli klok på hvordan den egentlig så ut, og hvordan den beveget seg, fort eller sakte, det kunne han ikke riktig avgjøre. Hadde den stanset? Jo, det hadde den, og det var blitt en åpning i den. En person kom ut, en kvinne. Hun hadde en drakt i et grått, glatt plaststoff, med trange bukser og en jakke med noen merkelige, flikete oppslag.
 Hun kom selvsikkert imot han, smilte. Han kjente henne jo! Det var kvinnen fra spøkelsesbildet. Han prøvde å hilse på henne, men klarte så vidt å nikke på hodet. Hun bøyde seg ned, ansiktet hennes fylte han fullstendig, og han så ikke annet. Hun snakket til han, men munnen hennes beveget seg ikke, den bare smilte, mildt, kjølig og overlegent. Nei det var øynene hennes som snakket, de plantet ord direkte inn i hodet på han.
- Nå er du her, Einrik, her hvor du alltid har ønsket å komme. Liker du det? Jeg har sett deg mange ganger i museet, dit likte du å komme, hva?
 Han klarte ikke å svare henne, men hun sugde ordene ut av hodet hans, lot han ikke beholde noen ting, ikke skjule noe som helst. Han krympet seg av skam, men hun bare smilte, like glatt og kaldt.
- Se på meg, Einrik. Jeg kan alt, vet alt. Alle ting har en sammenheng, Einrik, men det du vet er bare ynkelige bruddstykker. Jeg har alltid eksistert og vil alltid eksistere. Det er du som er en løgn, Einrik, en misforståelse. Det er selve tiden som har sporet av og spilt dere en grusom spøk. Dere sliter og kaver i fattigdom, men hva er dere? Ingen ting.
- La meg få bli her, la meg få bli! Han kunne ikke snakke, men konsentrerte alle tankene sine for å nå fram til henne.
- Men Einrik, du er jo ikke her, du bare ser gjennom et hull i tiden.
 Han prøvde å gjemme seg for smilet hennes, var forferdelig skamfull. Øynene hennes strålte, og han krympet seg i lyset fra dem. Så strakte hun ut hånden, og han vek unna for den, sank dypere og dypere ned i bakken, gjennom endeløse lag med jord, inntil alt lys var slukket for han.

 

Bokens handling

Bokas handling utspiller seg i Mellom Europa.
Det skulle ikke være så vanskelig å kjenne igjen stedsnavnene, men jeg har endret litt på dem, for å markere at dette er en fantasi.

Hovedpersonen, Einrik Kremmelmann, kommer fra byen Ambur. Det er en havneby som ligger like ved de store sumpene ved havet i nord. Hos fiskehandleren Abengut i Assambur, blir han tilbudt noen antikke disketter.

 Det var en regnbuediskett, en av de fineste han hadde sett, Den strålte i mange farger. Plastbelegget var nesten helt intakt, og den var ikke innsatt med ferniss, trolig var den nettopp blitt funnet.
- Det er flere der, under papiret.
 Einrik tok dem fram, en for en, la dem på salongbordet.
 Abengut flyttet lysestaken nærmere, så han skulle få se dem skikkelig. Det var fire stykker, alle i bra stand, selv om den første hadde vært den beste.
- Nå, hvor meget sier De?
 Einrik ble varm i kinnene. Han holdt dem opp og lot dem spille i lyset, mens han tok på seg en kjennermine som han selv visste var grunnfalsk. Det ble pinlig taust.
- Kaffe? Fru Abengut var der og klirret med kopper og skåler.
 Einrik smilte og takket, glad for avbrytelsen.
- Den unge mannen kan godt tenke seg å kjøpe dem, Magda.
- Ja, er de ikke nydelige, og så tenke seg til, de er funnet her i Kux.
- Funnet her?
- Ja, her i Assambur.
- Gravet opp?
- Ja. Abengut smilte et fett smil - De ble funnet under arbeidene med den nye fiskehallen, og siden grunnen er min, så - Vel, her er de.
- De burde bli her, Leonard, brøt Magda inn. Synes du ikke det? Hva, unge mann, ville ikke det vært det beste? Vi trenger et museum her i Kux også, ikke sant?


I byen Ambur hersker legestanden. Opposisjonelle blir sendt til karanteneleieren Kaz. Det er et beryktet sted.

Karanteneleieren Kaz var i prinsippet et humanitært tiltak. Den var opprettet for å isolere pasienter med "farlige smittsomme sykdommer", som det het. Leieren var over femti år gammel, og den gang den ble opprettet, hadde den vært et fremskritt. Et opphold i Kaz var en atskillig bedre skjebne enn de syke ellers kunne ha ventet seg. Men det var mange år siden, og nå så folk annerledes på det. Det sto en kald gufs av skrekk omkring leieren. Den var blitt et sted man ikke snakket om, og hvis man kjente noen som var sendt dit, holdt man det for seg selv. Kaz var et emne som ble omfattet med knugende taushet.
 Det var gode grunner til at det var slik. Hovedgrunnen kunne sies med ett ord: Blodpest. Det var en uhyggelig sykdom, den kastet mer skrekk omkring seg enn både halsknute og kolera, enda den lå lavere på dødsstatistikken. Blodpest drepte sakte, men sikkert, men var ikke spesielt smittsom. Den ble overført kun gjennom blodet, og derfor krevdes det intim omgang for å få den. Men hadde man først smitten i seg, var man dødsdømt. Det kunne imidlertid ta mange år, og i den første tiden var det ingenting som viste at man var syk. Nettopp dette var det uhyggelige ved sykdommen. Man visste aldri hvem som hadde den, og hvem man skulle passe seg for. Særlig seksuell omgang var farlig, men det var også andre måter å få den på, barbering, slagsmål og ukyndig legebehandling. Sykdommen lå og lurte som et giftig rovdyr, og kunne når som helst springe frem for å gripe et offer.
 Det fantes ingen kur mot blodpest. Helsevesenets mottrekk var derfor isolering. Man sendte folk til Kaz, hvor de fikk lov til å "dø med verdighet", som det het. Glemsel og fortvilelse var mer korrekt. Men det var ikke nok med det. Hvis et tilfelle ble oppdaget, tok man ikke bare den syke, men også alle de som vedkommende kunne tenkes å ha smittet. I praksis betød dette den nærmeste familie, men hadde den syke vært prostituert, finkjemmet man kundekretsen. Man skulle tro at prostitusjon ville falle bort av seg selv under slike forhold, men kjønnsdriften viste seg sterkere enn både politi og helsevesen. I bakrommet på enkelte barer kunne man kjøpe de tjenestene man ønsket, om man var villig til å ta risikoen.
 En helsesjekk var en risikabel ting, og det var få som undergikk den frivillig. Den var derfor obligatorisk. Hele befolkningen ble rutinemessig kontrollert, og hvis man ikke møtte opp, ble man hentet av politiet. Dette ga helsevesenet en uhyggelig makt, for det sto ikke til å nekte at diagnosene var temmelig vilkårlige. Det var vanskelig å påvise blodpest helt sikkert, og folk ville ikke ut med de symptomene de hadde. Helsevesenet lot derfor ikke tvilen komme den tiltalte til gode. Også friske mennesker ble sendt til Kaz.
 Den som først var kommet inn i leieren, måtte bli der livet ut. Dommen var uten appellmuligheter. Det gikk rykter om bevisst falske diagnoser, og om folk som ble sendt dit av politiske grunner, ja om hele familier som systematisk var utryddet, fordi de hadde kommet på kant med myndighetene. Myndighetene på sin side, verken bekreftet eller avkreftet slike rykter. De brukte dem som et maktmiddel. Det holdt folk nede i en evig, knugende angst.


Skjebnedyrkernes tempel  i Ambur er blitt angrepet. Marinen kommer til unnsetning, og det blir holdt en offentlig høring dagen etter. Einrik går dit sammen med vennene sine. Etterpå går de på en kro sammen. Der får han høre at det er noe nytt på gang, en politisk forening som ønsker å innføre demokratiet igjen.

 Etter høringen samlet de seg i en kro, ikke "Måken" denne gang, det var for langt å gå, så de fant et sted ned mot hovedhavna. Det var et svært lokale som var moderne innredet og hadde en scene hvor det i følge plakaten utenfor ble oppført bynshow med "erotisk dans". Men nå på formiddagen var det ingen opptreden, og de var nesten alene i lokalet. De trengte seg sammen rundt bordet, skrapte med stolene og bråket så det ga gjenlyd i det store rommet.
- Kaffe? En slesk  kelner med hengebarter var kommet bort til dem.
- Hva slags?
- Vi har vanlig, og så "spesial", som er litt sterkere -
- Spesial, sa Paul.
- Og en her, sa Lorentz.
- Jeg tar bare øl, sa Einrik.
 De andre tok øl de og. De begynte å snakke om høringen, særlig om guruen og hans opptreden på talerstolen. Birgitte var ivrig etter å utdype det hun hadde sagt tidligere.
- Han gjorde akkurat det han burde, sa hun. Han viste folk at det ikke er noe aggressivt eller farlig med sekten.
- Han ble ledd ut.
- Nettopp, og det tror jeg han satte pris på. Det løsnet opp i forsamlingen, man slår ikke den man ler av.
- Ja, det er sant, sa Einrik, stemningen var mye lettere da vi gikk.
- Du Birgitte, sa Lorentz. Er du med i sekten?
- Nei, men fetteren min er, og jeg har vært med han noen ganger.
- Har du sett en ofring?
- Jada, det er ikke noe mystisk med det. De setter bare en skål med ris på alteret, og så synger de.
- Ikke noe mer?
- Jo, det er som regel noen som taler, og så er det felles bønn.
- Nesten som i Auditoriet.
- Nåja, sa Eva. Hvem vet hva de driver med på bakrommet.
- Der har vi det! sa Birgitte, "bakrommet". Du er akkurat som folk flest i denne gærne byen. Når de ikke har noe virkelig å sette fingeren på, så finner de opp dette "bakrommet", hvor det skal foregå så mye forferdelig - Sykelig fantasi er det, et påskudd, avreagering for alle de frustrasjonene folk går rundt og bærer på.
- Akkurat, Birgitte, akkurat! Anse slo i bordet. Folk er blitt manipulert, dette er en skin - konflikt. De har plukket ut en syndebukk, så folk skal glemme den virkelige fienden.
- Hvem mener du?
- Ja hvem tror du? - De som holder en klam hånd over alt og alle. Se bare hva som skjedde i dag, først politimesteren, en liten noksagt som sitter der på grunn av de fine genene sine, og så "Kommissæren". Var det noen folk skulle ha pepet mot, så var det henne, ikke den tåpelige guruen.
- Hun er da nokså forskjellig fra politimesteren.
- Det er tak i henne.
- Akkurat, akkurat. Det er derfor hun er så farlig.
- Forklar deg nå da, Anse.
- Hør her - Anse lente seg fram over bordet, han snakket lavere, men fast og bestemt. Politimesteren er en typisk representant for en overklasse i forfall. Han er udugelig, hva?
- Nåja, sa Einrik, det var en effektiv operasjon der oppe ved tempelet i går, og se bare i dag, de vet hvordan de skal gjøre det.
- Det var ikke politiet.
- Ikke politiet?
- Nei. Anse ristet på hodet. Det var marinen, så dere ikke uniformene?
- Joo -
- Marinen har tatt over inne i byen også, men offisielt er det politiet som står for det.
- Hvor har du dette fra?
 Hans ristet svakt på hodet og nikket i retning av bardisken. Hele gruppen ble plutselig mer lavmælt. De stakk hodene sammen over bordet.
- Mener du at "Kommissæren" har tatt over her inne i byen også?
- Ikke henne, det er høyere opp, og ikke noe kupp   ennå. Men de militære øker innflytelsen, og de blir støttet av kjøpmannsstanden.
- Vel, sa Birgitte, jeg må si at jeg beundrer en dame som tør å gå inn i en sarkofag, særlig når hun er i hennes stilling.
- Jammen det er jo nettopp det som er poenget, sa Anse. Hun driter i genene sine, hun gir blanke i hele foreningen, hun har andre mål i sikte.
- Som hva da?
 Hans svarte ikke, bare ristet på hodet. Einrik kastet et raskt blikk i retning av bardisken, men det var intet påfallende å se der, kelnerne sto og vasket krus som vanlig.
 De rettet seg opp igjen og fortsatte diskusjonen, men nå gikk det i ufarlige temaer. Paul begynte å svømme med øynene, Eva så på han og fniste.
- Var kaffen sterk?
- Eh, hva?
- Dere, sa Eva lattermild, jeg tror Paul må hjem og sove nå. Skal vi bryte opp?
 De reiste seg og gikk. Ute på gata kikket alle på Paul. Han var fullstendig utafor, gikk ustøtt og plirte med øynene.
- Jasså, sa Einrik, det er slik kaffe de serverer der. Det skulle purken ha visst.
- Hah, de gir blaffen, sa Anse.
- Du da, Lorentz? spurte Birgitte.
- Helt fin. Jeg tåler det meste, har drukket slikt noe før.
 Eva fnyste og så på Paul, tok han i armen og holdt han på rett kjøl. Han så bare stivt framfor seg.
- Sitt hos han en stund da, sa Lorentz, så han ikke får noia.
 Anse gikk midt i flokken, han så seg raskt rundt - Jeg ville ikke nevne det der inne, sa han, men vi har en diskusjonsklubb på gang. Det er noen av oss som er ganske godt orientert.
- Hva diskuterer dere?
- Slike ting som vi snakket om der inne - Interessert?
- Mjo, sa Einrik.
- Absolutt, sa Lorentz og nikket, denne byen trenger å bli rusket opp i.
- Du, Birgitte?
- Joda. Når møtes dere, og hvor?
- Jeg skal gi beskjed, vi flytter litt på oss, det er best å være forsiktig i tider som disse.
 Lorentz nikket.

 

Foreningen er liten, så å si bare en venneflokk. Men den begynner snart å vokse. Så slår myndighetene til. Medlemmene blir arrestert, og noen mister jobben. Men Einrik får et annet problem. En kjøpmann som har vært på besøk hos familien, kidnapper søsteren Katarina. Han legger ut på landeveien for å finne henne. Sporet fører til fjellet Brock. Der blir han stanset av mystiske krefter.

 Han stanset, dalen var så å si slutt. Rundt omkring hevet fjellene seg, men de var ikke høye, han var snart på toppen. Den siste vegetasjonen lå mellom dalsidene som salat i en dyp bolle. Bak han gikk det en streng av grønt ned mot skogen, men foran var det bare solstekte åser. Det var ikke bratt, men han grudde seg intenst. De siste par hundre metrene var forferdelig tunge, det var som om en slags redsel eller motvilje kom rennende ned i dalen og prøvde å dytte han tilbake igjen. Han måtte ta seg kraftig sammen for i det hele tatt å løfte føttene. Lyset var blendende og himmelen hang like over åsene, trykket seg mot dem, blå og intens.
 Han steg opp de siste metrene og kikket over kanten. Der var det! Der var fjellet Brock.
 Så sank han i kne og krabbet sanseløs bak en stein. Hodet hans banket forferdelig. Det var noe som kom skyllende imot han i lange, smertfulle bølger, det var ondskapen fra fjellet. Den var til å ta og føle på, som om fjellet sto og pustet den ut. Han lå og skalv bak steinen, den ga litt vern, og det hjalp også når han lukket øynene for det skarpe lyset.
 Så kikket han fram igjen, og den samme redselen skyllet imot han, musklene knøt seg og hjertet raste i vei. Hele kroppen banket i takt med fjellets åndedrag.
 Fjellet Brock var stygt, nakent og stygt, som en skallete isse hevet det seg mot himmelen. Det var som en flådd rygg, bare nederst var det et belte av grønt, som en siste sørgelig hårkrans, pistrete og ujamn.
 Så klarte han ikke mer, det var som om hodet skulle sprenges. Han krøp ned bak steinen, presset hodet mot bakken og lukket øynene. Slik lå han lenge.
 Han måtte ta seg sammen, måtte opp og kikke på ny. Han prøvde å innbille seg at smertene ikke var der, og merkelig nok klarte han å lure seg selv på et eller annet vis. Han krøp fram igjen, hevet blikket og stirret stivet mot fjellet. Denne gangen var det som om han ble låst fast. Synet var ikke slørete lenger, det var ubarmhjertig klart. Der lå det, glimtet i solen - hva var det som glimtet, stein? Nei, det var bygninger på den høyeste toppen, merkelige konstruksjoner. De måtte være store, og de var blanke, som polert metall. Så oppdaget han en ting til - en vei! Den svingte seg frekt og åpent i sikk sakk mot toppen, han kunne se den som en lys stripe i den grå steinen. En vei - kalashni! Hva skulle det bety?

 

Einrik må gi opp. Han drar til byen Anfor og blir dratt inn i en virvel av begivenheter. Han blir overfalt, men reddes av Mimi og halliken hennes, Wolfe.

Han sank til slutt sammen et sted i nærheten av en av byportene, gjemte seg halvveis bak en søppelhaug og forberedte seg på en ny kald natt. Han lurte sløvt på hvor mange slike netter han ville overleve.
 Det ble mørkt, og han satt og døste. Verden omkring han var blitt uvirkelig. Folk gikk forbi, men han oppfattet dem bare som skygger. Han lukket øynene og presset ansiktet mot knærne.
- Bekkel! Se på den stakkaren.
 Einrik skvatt til, en bølge av redsel raste gjennom han. På fortauet foran han sto en høy mørk mann. Han krøp skremt nærmere veggen, men kunne ikke komme unna.
- Han der har vært på fest, med hele bakhue - Se på'n.
- Staakar, mjauet en kvinnestemme i bakgrunnen.
- Få se på deg, kammerat.
 En lykt ble stukket opp i ansiktet hans. Mannen bøyde seg over han og betraktet han fra alle kanter.
- Kom igjen, kammerat, opp på stettene. Du kan ikke sitte der, alt for farlig det, ser du.
 Einrik bare snudde seg bort. En kvinnehånd kom og klappet han lett på hodet. Han for sammen av smerte.
- Bekkel! Det fjeset der - Den høye mannen bøyde seg ned og hvisket inn i øret hans - Antikviteeter!
 Einrik krympet seg.
- Husker'u ingenting da, kammerat? Hvem er det som har klabba til deg, gjorde'n så grundig arbeid? Du skulle jo finne søstra di. Ær'e hu som har smelt til deg? Haha!
- Ikke vær så fæl mot'n da, Wolfe, kom det fra kvinnestemmen. Du ser vel at han har det vondt. Vi må ta'n med oss, vi kan'ke la'n sitte her.
- Ta'n med, hvorhen da?
- Jeg kan ha'n på rommet mitt.
- Hah! Du skal jobbe i kveld. - La meg se, jeg kan ta'n hjem til meg, så kan du heller stikke innom på morrakvisten og pleie han litt.
- Så fint da, Wolfe, du er snill du.
 Han protesterte da de dro han på beina, mest fordi det gjorde så vondt, men han hadde ikke krefter til å stå imot.
- Ikke sprell sånn!
- Vær forsiktig da, Wolfe, og ikke kom borti bakhue hans. Bekkel! Se det såret.
 Han snublet av gårde mellom dem. De dro han gate opp og gate ned, og til slutt inn i en mørk leilighet. Han var halvveis besvimt, men våknet da Wolfe ristet i han.
 Du får ta a'ræ klea, og så kan du ligge i senga mi, jeg skal ikke bruke den i natt. Så, kom igjen, jeg skal hjelpe deg. Det er nok best at du ligger på magen i natt, og så kommer Mimi i morra og fikser såret ditt før'u får hele hue spist opp av bassiller - haha!

 

Einrik overlever som gatekjeltring og slumboer. Så rammes byen av en influensaepidemi, og Einrik gjør forretning på å importere antibiotika. Men hans kompanjonger utnytter situasjonen til politisk virksomhet. Einrik befinner seg plutselig i ledelsen for et opprør mot diktatoren Wilhelm den andre av Olzenauerslekten.

 Så hadde han altså valgt, han var med. På det neste møtet var de bare fem mennesker, han selv, Wolfe, Mathias, og to andre militære. Friedrik var ikke der, men Einrik regnet med at han satt sentralt. Han ville bare være anonym. Einrik bestemte seg for ikke å si noe om det, han konsentrerte seg om å svare på de spørsmålene de bombarderte han med. Det var ingen lett oppgave.
- Hva het den foreningen i Ambur?
- Ingenting, egentlig. Vi var svært forsiktige og anonyme.
- Fortell oss om hvordan dere arbeidet.
 Det var vanskelig, han balanserte mellom to forskjellige hensyn. Han måtte gi inntrykk av at han hadde vært en viktig person, samtidig som han prøvde å holde tilbake ting som han kunne overraske med siden. Han fant ingen grunn til å utdype de demokratiske prinsippene, men til hans overraskelse var det nettopp det Mathias var interessert i.
- Du sa at det var alminnelig stemmerett i gullalderen. Gjaldt det også Anfor?
- Javisst, det var jo samme stat den gangen.
 Det gikk en mumling gjennom den militære gruppen, men Mathias vinket dem til taushet.
- Fortell oss om gullalderen. Hva slags stat var det?
 Einrik fortalte, og de fulgte nøye med. Det ble et svært langt møte. Da de brøt opp kom alle og tok han høytidelig i hånda. Einrik visste ikke hvordan han skulle ta det, om de mente det, eller om de bare prøvde å lure han. Wolfe var i alle fall imponert, han begynte å prate allerede på hjemveien.
- Du er pokker meg glupere enn jeg trodde. Hvor har du lært alt dette?
- I Ambur, naturligvis.
- Naturligvis - Wolfe gikk og tenkte en stund, så grep han han i armen - Einrik, vi skal nå langt.
- Vi? Er det ikke Mathias som er sjefen?
- Jo jo, men det er de militære. De kan sine ting - og vi kan våre. Vi skal nok snart få se hvem som har den lengste redskapen.
- Jeg er redd for at det er hans høyvelbårenhet.
- Inntil videre.
- Tja, det får vi våge å tro. Men den største sannsynligheten er vel at vi havner i elva - hvis det blir såpass mye igjen av oss.
- Jeg har alltid levd farlig, Einrik, er vant til det.
- Å jasså? Jeg trodde du helst overlot farene til andre?
- Slaktekveget? Naturligvis, slik er politikken, Einrik.

 

Revolusjonen  blir slått ned, og Einrik tar tilflukt hos en røverbande i den beryktede Kerelskogen. Der treffer han igjen vennen Lorentz, men også banditter som Blindveien, Vill, Frøkendyret, Fingerjævelen, Blodkråka, Guds Vilje, og bandelederen Øyet. Vennen Lorentz kaller seg Skarp, selv kaller han seg Fuks.

- Jasså, Fuks, reven. Du er smart du, hva?
 Einrik trakk på skuldrene.
- Du er fra Anfor, hva?
- Nei.
- Hehe, her er ingen fra noe sted, de kommer fra ingenting og skal ingen steder. Ingen kommer seg vekk, ikke før de ligger under torva. Vi lever som kommissærer, drikker blod hver dag og koser oss.
 Einrik trakk på skuldrene igjen. De sto og jobbet sammen med maten. Den andre var en stor, grov type med et brutalt flir og nesten åndssvake øyne.
- Du må passe deg.
- Passe meg? spurte Einrik.
- For å bli for smart, det er ikke smart, haha! Øyet legger merke alt. Du må ikke tro på det smilet hans.
- Jeg tror ikke på noen smil.
- Meg kan han ikke ta, jeg er for god med kniven.
- Du er for smart?
- Smart? Jeg er ikke så dum at jeg prøver meg på noe.
 Einrik måtte smile - Hva heter du?
- De kaller meg Blindveien.
- Og det finner du deg i?
- Jeg driter dem langt. De er redde for meg alle sammen.
- Øyet også?
- Øyet - jeg holder meg unna Øyet. Tror du jeg er så dum, hva?
- Skarp da?
- Skarp? Han trur han er sjef, det er farlig for han.

 


Øyet viser seg å være fra overklassen, Han prøver å ta makten i Anfor, og Einrik blir blandet inn i enda et opprør. Banden angriper byen Sell, men blir slått. Einrik blir den som dekker retretten.

Vollen kom nærmere. Det var vanskelig å se hva som skjedde der framme. Styrkene trengte på mot porten. Dempede rop og skrik hørtes der borte. Enkelte svake eksplosjoner viste at det ble skutt med detonerende piler. Det virket som om de hadde trengt gjennom. Porten sto på halv tolv, dynamitten hadde gjort sin virkning.
- Videre, ropte Einrik. Vi holder oss bak. Nedkjemp fiender, men hold formasjonen. Spre dere etter porten. Vi må dekke hele byen.
- Hør!
Hva var det? En serie med korte, hoggende eksplosjoner? Var det maskingevær? Han gikk automatisk saktere. Maskingevær, det måtte bety at det var store styrker i byen, og det betød igjen at de hadde fått falsk informasjon.
De var like ved porten nå. Det var nesten tomt for mennesker. Styrkene var innenfor. Så hogg det til med maskingevær igjen, og i det samme løftet det seg et skrik fra mange stemmer. Troppene kom strømmende ut i vill panikk. Noen vaklet og falt. Oppe på palisaden viste det seg skikkelser med rambuer, pilene begynte å regne ned over dem.
Einrik holdt pusten. Han kikket seg til siden. Gruppen hans stod der fremdeles, men de måtte komme seg vekk. Angrepet var mislykket, de ville bli slaktet hvis de ble her. Men en vill flukt var ikke bedre.
- Retrett, ropte han. To hundre meter tilbake, ny samling!
De kastet seg rundt og løp, blandet seg med den forvirrede mengden. De strømmet over et jorde med maisplanter, noen gled og falt, andre stupte med piler i ryggen.
- Vaktgruppe, staaaans!
Til hans forbauselse stanset de fleste av dem. Einrik var litt forvirret over hva han skulle gjøre nå. De var innen rekkevidde av pilene, men treffsikkerheten var så dårlig at det ikke representerte noen fare.
- Se der!
En av gruppen pekte. Ut av den sprengte porten kom det en grå kolonne. Raskt og disiplinert spredte de seg ut til en linje og rykket systematisk fram.
- Vi må løpe.
- Nei, sa Einrik, da tar de oss.
Han så seg rundt, så tok han en beslutning.
- Dann linje, sa han. Ned på kne. Lad. Ikke skyt før jeg sier fra.
De gråkledde kom nærmere. De holdt ikke linjen godt nok, gikk for tett sammen. Forrest gikk det en som måtte være offiser.
- Martin, treff offiseren - Vent litt.
De var femti meter unna. Fremdeles for langt. Hvorfor skjøt ikke soldatene? Antagelig fordi de ikke ville klare å treffe samtidig som de marsjerte. De var sikkert ikke redde for den lille gruppen som sto igjen for å møte dem.
De var håpløst undertallige. Skulle de klare seg, måtte hvert skudd treffe. De måtte slippe dem helt inn på seg. Einrik myste med øynene, prøvde å beregne avstanden, førti meter, tredve, tjue -
- Sikt godt, ropte han. Skyt!
Det hogg i tredve buestrenger. Virkningen var forbløffende. Hele den forreste rekken med soldater ble kastet tilbake. Den grå massen ble farget rød. Offiseren var ikke lenger å se. Kolonnen stanset momentant.


Einrik slipper unna nederlaget. Han treffer igjen vennen Lorentz, og sammen med han og Maria drar de østover til byen Waswa, hvor de tar jobb som leiesoldater.

 


Det  bryter ut krig mellom Ambur og Anfor. Medlemmene i den demokratiske foreningen melder seg til tjeneste, og Birgitte Tengers verver seg under navnet Lieslotte Pfister. Hun blir satt inn i forsvaret av nabobyen Arbur


 De var på høyde med Gade da hun kjente det første gang, en merkelig lukt, på samme tid brent og søtlig. Det var noe uhyre skremmende ved den. Da de svingte inn i det elveløpet som førte til Arbur, ble lukten rakst sterkere, og samtidig hørte de en larm, et fjernt bulder, som lignet på tordenvær. Alle i båten strakte hals for å se, men landskapet rundt dem var normalt, og byen virket også normal.
 De steg i land i havna. Det var et kaos av båter, og folk i grønne uniformer, som tumlet om hverandre. Nå hørte de lydene tydelig, og det var ikke tvil om hva det var, eksplosjoner som kom i tett rekkefølge. Samtidig var lukten så sterk at den rev i nesa. Birgitte hadde lyst til å brekke seg. Det var så skremmende at hun følte seg svimmel. Den treningen de hadde gjennomgått virket enda mer idiotisk, og rambuen i hendene hennes var tung, uformelig og ubrukelig.
 De ble stilt opp på geledd. De fleste var rekrutter, og alle var like nervøse. Hun hadde forferdelig lyst til å vite hva som skulle skje, men slike spørsmål skulle en soldat aldri stille. Istedenfor klatret en offiser opp på en trapp og holdt en liten tale.
- Soldater. Dere er nå i Arbur, en by som er under beleiring. Det ligger store styrker rundt byen, og de kan angripe når som helst. Vi er nødt til å møte dem, for tar de byen, vil det neste bli Ambur selv, og vi kan bli slaver under den blodige tyrannen. Jeg -
 Han kom ikke lenger. Han bare tidde og lyttet. De lyttet alle sammen. Bombardementet hadde stanset. Det var uvirkelig stille.
- De kommer.
- De kommer!!
 Det brøt løs en uro. Folk snakket og virret med hodet. Noen gjorde seg klare til å løpe.
- Soldater! Soldaaater!! Dere må i kamp. Dere har ikke noe valg. Snur dere ryggen til blir vi alle drept. Dere følger offiserene deres. Hver avdeling kjemper for seg. Gå rolig gjennom byen. Når dere ser fienden, så gå ned på kne og skyt. Skyt på kommando, alle samtidig. Gå så videre og kjemp med knivene. Følg offiserene, ikke bryt linjene. Nå lader dere, og så marsjerer vi.
 Det ble en nervøs aktivitet mens de gjorde seg klare. Offiserens ord hadde roet dem ned. Birgitte følte seg lett som en sommerfugl. Hendene dirret mens hun ladde. Så stilte de opp og marsjerte opp i byen. De trampet gjennom stille smug. Foran seg hørte de en stigende larm, men ikke av granater, det var mennesker som skrek. Hun hadde fremdeles skjelvingen i kroppen, men hun var ikke redd lenger. Tankene var forsvunnet fra hodet hennes, og hun gikk som en maskin.
 De kom ut på torget og søkte inn i en sidegate. Larmen var blitt høyere nå, det var skrik, klang av våpen, og små eksplosjoner. Noen sanitetsfolk passerte dem med sårede på bårene. De dro med seg en lukt av blod og spy. Så var de ute av gaten. Foran dem lå noen ruiner de måtte klatre over. Der var vollen, femti meter borte. Den strakte seg videre til begge sider. På toppen var det et mylder av mennesker. Det ble kjempet der oppe. Hun ble tørr i halsen, samtidig som hun fikk en vill lyst til bare å gå på.
- Dann linje!
 De grupperte seg. Det skjedde noe der framme. De grønne skikkelsene ble avløst av grå. Det ble stadig flere grå. De kom myldrende ned vollen. De var brutt igjennom!
- Ned på kne. Sikt. Vent på ordre.
 De grå skikkelsene kom raskt nærmere. Hun stivnet i ryggen Synet ble voldsomt klart. Hun kunne se hver detalj i uniformene, søleflekkene, blodflekkene -
- Sikt godt. Skyt!
 Pilene slo inn i den grå mengden og eksploderte med små hule smell. Virkningen var forbløffende Hele fronten ble farget rød, og den grå linjen vaklet bakover.
- Buer på rygg. Trekk knivene. På linje, marsj!


 De neste minuttene var senere bare som en dis i hukommelsen. Hun hadde skreket og hogd vilt foran seg. Det hadde vært et kaos. Det hadde vært blod, som syntes å komme fra alle kanter. Det hadde vært folk som ropte, som veivet med armene, kniver som lynte mot henne, men ikke traff, og det hadde vært skikkelser i krampe som de skrittet over. De hadde presset dem opp mot vollen igjen. De kjempet i oppoverbakke, men fienden hadde mistet både orden og vilje. Til slutt endte det i en flukt tilbake på den andre siden. Offiseren hadde skreket holdt, men noen av dem hadde løpt etter fienden. De stanset forbauset da de så at de andre ikke fulgte. Så hadde de løpt tilbake med piler susende etter seg. Et par av dem ble liggende, men de fleste kom seg tilbake. Birgitte fikk en levende illustrasjon av det offiseren hadde sagt i treningsleieren.


Birgitte overlever, og blir dekorert som krigsheltinne. Så blir hun kontaktet av demokratiforeningen. Hun skal utføre statskupp på vegne av kommandør Ulrikke Lenora Kryger.

Kaptein Liselotte Pfister gikk langsomt langs rekkene med paradeuniformer. Hun følte seg som en skuespiller. Uniformen hennes var enda mer prikkfri enn soldatene hun inspiserte. Distinksjonene hang på skulderen og føltes nærmest som en kvise, eller i alle fall noe som ikke hørte hjemme der. På brystet dunket en medalje i grønt og sølv, heltemedaljen.
Hun lurte på om noen andre enn Heidi og henne hadde gjort så lynrask karriere. Andre stakkarer slet et helt liv uten å nå lenger enn til å bli korporal.
Men hun hadde ikke blitt kaptein for ingen ting. Ulrikke Lenora hadde trengt henne, og trengt en kaptein til oppdraget. Hun var blitt kaptein for lettere å kunne begå et forræderi, som kanskje ville bli regnet som en heltegjerning, hvis det lyktes. Hun hadde blitt med på det fordi hun selv hadde tenkt å gå bak ryggen, og kanskje forråde, sin velynder, og alt dette var hun villig til å gjøre på grunn av sin trofasthet mot en edel sak.
Det var kanskje godt at hun hadde noen års trening i å være kynisk.
Hun kom til enden av rekka. Hun håpet hun hadde oppført seg stramt nok, i alle fall såpass at de skulle tro hun hadde gjort det før. Hun skottet bort på Heidi, en ferm bondepike med en forbløffende evne til å sette opp et tilfreds uttrykk, samme hva som hendte. Heidi hadde samme distinksjoner og medalje. De skulle lede hver sin tropp.
En halvåpen vogn kom rullende inn på plassen. En mann i femti årene satt i den. Han var i grå uniform med røde distinksjoner. Det var en nesten perfekt kopi av Anfors løytnantsuniform. Distinksjonene var ekte, de var tatt fra et lik på slagmarken, men uniformen hadde vært så ille tilredt at de hadde måttet sy en kopi. Mannen inne i uniformen var ikke ekte, han tilhørte tredje marinekorps, og var plukket ut på grunn av sine skuespillertalenter.
- Kompaniiii - giv akttt!
Soldatene smalt hælene i bakken, som en rekke mekaniske leketøy. Hun følte seg latterlig, men det virket som om hun hadde den rette klangen i stemmen.
- Frrremmad marrrsj!


Foran Admiralitetet sto en liten gruppe vakter. Hun visste at det var fler av dem inne i bygningen. Nøyaktig hvor mange, visste hun ikke. Vognen dreide inn på plassen og stanset. Rekkene med soldater stilte seg i formasjon, og stanset med et smell. Vaktene strammet seg også opp, men på en litt usikker måte. Birgitte svelget nervøst. Nåvel, det fikk stå til. Hun gikk stivt fram til vaktene, smalt hælene i bakken hele veien. Hun strammet seg opp og gjorde honnør.
- Jeg er kaptein Liselotte Pfister. Jeg eskorterer ambassadør Hinkelstein.
- Ambassa - ?
- Ambassadør Hinkelstein! Hun vendte hodet umerkelig i retning av den gråkledde skikkelsen i vogna.
- Jeg er redd for at jeg ikke -
- Jeg er ikke interessert i dine unnskyldninger.
Hun rakte han et dokument. Det var utstyrt med Wilhelms segl og våpenskjold, omsorgsfullt forfalsket. Teksten var utformet slik at det skulle være nesten umulig å få noe fornuftig ut av den.
- Vent et øyeblikk, jeg skal -
Han snudde seg for å gå inn. Hun måtte hindre han.
- Det er et brudd på protokollen. Har du ikke mottatt de nye instruksene?
Hun så i øyekroken at Heidi nærmet seg, med "ambassadøren" og to soldater med skuddklare rambuer.
- Beklager, men -
- Har du ikke mottatt de nye instruksene??
De andre vaktene hadde trådt fram. Nå var det tre av dem.
De virket skeptiske, men hadde ennå ikke bestemt seg for hva dette var. De fingret med rambuene. Heidi og soldatene samlet seg ved siden av henne. Vaktene løftet nølende rambuene, men de var for sent ute.
- Dere er under arrest, sa Birgitte.
 De to soldatene siktet på vaktene. Flere soldater kom til. De tok vaktene og førte dem bort til vognen. Et par soldater ble igjen for å passe på dem. Birgitte tok et raskt overblikk. Hvert minutt talte.
- Giovanni. Dere tar vaktrommet. Når de der inne er pasifisert, posterer dere folk i alle korridorene. Rensk ut alle med distinksjoner og før dem ned på plassen. Utte og Franceska går med Heidi og meg.
- De gikk inn i hallen. Et par vakter kom ut fra en sidedør. Birgitte gjorde stram honnør. De besvarte nølende. Så strømmet soldatene inn. Vaktene hevet rambuene, men var for sene, slik som de utenfor. Birgitte svingte ned en korridor med de andre tre etter seg. Det skulle være på venstre side, tredje dør. Hun håpet inderlig at han var på kontoret sitt.
 De åpnet døren. En eldre mann spratt opp fra skrivebordet.
- Hvem er dere?
- Jeg er kaptein Liselotte Pfister, og dette er kaptein Heidi Junker.
Førsteadmiralen myste mot dem, så gjenkjente han medaljene.
- Det gleder meg virkelig. Men hvorfor kommer dere uten avtale?
- Avtale? Vi har jo ordren her.
Hun nærmet seg langsomt mens hun famlet i lommen. Heidi fulgte etter som en skygge. De gled opp på hver side av skrivebordet. Førsteadmiralen begynte å bli usikker.
- Ordre? Jeg beklager, men - Hva skal dette bety?
Birgitte stirret han i øynene.
- Du er under arrest.
 Førsteadmiralen reagerte lynraskt. Han hev seg bakover og famlet etter en kniv som lå i vinduskarmen. Men Heidi var raskere, hun var over han med kniven, klistret han opp etter veggen og holdt han i sjakk.
- Forrædere!
- Alt du sier vil bli brukt mot deg, sa Birgitte tørt.


 De mer dro enn fulgte han ut gjennom korridoren. Rundt seg hørt de eder og kommandorop. Like ved døra lå en av vaktene i en blodpøl. En flokk kom ned fra annen etasje med en offiser mellom seg. Han vred seg og bannet, men ble brutalt skubbet videre.
 De drev fangene ut på plassen. Vaktene sto i en liten klynge. De var avvæpnet og så tafatte ut. Et par av dem hadde blodige sår. Admiralene og stabsoffiserene var omringet av soldater med spente rambuer.
 Så kjørte et par store, svarte vogner inn på plassen.
- Stig ombord, mine herrer, sa Birgitte.
 Det ble uro i flokken. Et par av dem protesterte høylytt. De så ut som om de var på nippet til å kjempe seg ut. Soldatene trakk seg nærmere og hevet rambuene.
Birgitte merket en usikkerhet komme opp fra mageregionen. Dette gikk ikke, de kom til å bryte ut, og det ville ikke være annet å gjøre enn å skyte dem, men det kunne føre til -
Hun kikket usikkert bort på Heidi.
 Heidi nikket. Så gikk hun rolig bort til førsteadmiralen. Hun grep han hardt i jakka, dro kniven og satte den for strupen hans.
- Drept under fluktforsøk, sa hun og smilte.
 Det ble taust i flokken. En etter en gikk de inn i vognen. Heidi slapp førsteadmiralen. Han sank sammen. Et øyeblikk fanget Birgitte øynene hans. Hun rygget tilbake. For fem minutter siden hadde det vært en admiral i de øynene. Nå så hun bare en trett gammel mann.

 


Krigslykken snur. Diktatoren Wilhelms styrker blir rammet av flekktyfus, og må slå retrett. Birgitte er blitt etterretnings offiser. Hun følger sporet etter de flyktende fiendestyrkene.

Veien lå stille foran dem. Ikke et menneske så ut til å ha vært der på to uker. Det hang en lav tåke som skjulte det som lå lenger fram, men de kunne høre kråkeflokkene som bakset og skrek. Det virket som om de var på vei inn i Kalashnis eget rike. De hadde ordre om å gå en dag sørover, og så vende tilbake. De skulle observere sporene etter tilbaketrekningen, og se om de fikk kontakt med geriljagruppene.
Etter hvert som de fjernet seg fra leieren, så de stadig flere lik. De lå henslengt i veikanten. Noen var spist av kråker, andre ikke. Det virket som om fuglene ikke hadde klart å få i seg all den gode maten. Det var alt for mange lik å krafse i. De talte dem mens de gikk, og kom snart opp i flere hundre. Noen steder lå de i klynger, og da de kom nærmere, så de at de hadde piler stikkende ut av ryggen. Geriljaen hadde vært aktiv under tilbaketoget. Det var ikke bare lik som lå langs veien, all slags utstyr var også strødd utover, sluppet av soldater som ikke klarte å bære det lenger. Det var tepperuller, kokekar, telt, ja til og med fullt brukbare våpen. Gradvis gikk det opp for dem hvilken katastrofe dette hadde vært.

 

Styrker fra Ambur drar sørover og beleirer Anfor. Diktatoren Wilhelm blir lynsjet på gaten, og byen overgir seg. Den nye lederen, Mathias Heinel, innfører demokrati

Han stanset i trappen. De andre stanset bak han. Det gikk noen sekunder, uendelig lange. Birgitte fikk et glimt av øynene hans. De virket som om de var langt borte. Så tok han seg sammen, og øynene ble normale igjen, men han så ikke på henne, han så mot terrassen og talerstolen.
Plassen var full av folk. Den var dekorert med hvite bannere. Rundt omkring sto det vakter i grå uniformer, ingen i grønne. Byen var ikke okkupert, ingen skulle tro det.
Det var taust da Mathias steg fram for mengden. Det var ingen trykkende taushet, den var matt. Folk var knekt, og de visste ikke hva som ventet dem.
- FOLK I ANFOR!
Birgitte så at mengden rørte på seg. Hun prøvde å tolke bevegelsen. Den var ikke truende.
- BYEN VÅR ER IKKE OKKUPERT, OG DEN HAR IKKE TAPT EN KRIG.
Det ble helt stille.
- WILHELM HAR TAPT EN KRIG. HAN KJEMPET MOT SOLDATER FRA AMBUR, MEN HAN KJEMPET OGSÅ MOT VÅRE EGNE FRISTYRKER. HAN KJEMPET IKKE FOR BYEN VÅR, MEN TVANG DEN TIL Å KJEMPE FOR SEG.
Birgitte stirret intenst på mengden. Hun syntes hun kunne registrere en lettere stemning. Det virket som om Mathias hadde funnet de rette ordene.
- DEN SISTE, FORFERDELIGE TIDEN, HAR DERE BLITT REGJERT AV EN FORRÆDER. HAN FORRÅDTE DEN SAKEN HAN EN GANG KJEMPET FOR, HAN FORRÅDTE DEN DIKTATOREN HAN TJENTE, MEN DET STØRSTE FORRÆDERIET VAR DET SOM SKJEDDE PÅ DENNE PLASSEN FOR EN UKE SIDEN. DET VAR VÅR PLIKT Å FJERNE DENNE FORRÆDEREN, OG DET HAR VI GJORT, UTEN Å OFRE NOEN USKYLDIGE LIV.
Mengden begynte å bli urolig. Var de opphisset. Jo - men på riktig måte. Birgitte roet seg ned, men en liten kiling satt fremdeles i ryggen. De kunne ikke kontrollere mengden hvis den ble opphisset, de hadde alt for få soldater. De hadde vært enige om det. De skulle kjøre fram Matias, og ikke provosere med en okkupasjonsstyrke. Byen var okkupert, men de prøvde å late som om den ikke var det. De hadde satset alt på denne talen. Mislyktes han, kunne krigen bryte ut igjen, og Matias, hun selv, og de andre på balkongen, ville neppe overleve den nærmeste timen.
- AMBUR HAR HJULPET OSS MED Å BESEIRE TYRANNEN, MEN DE BER IKKE OM NOE ANNET ENN EN FREDSTRAKTAT OG EN HANDELSAVTALE. DET SIER VI JA TIL, FOR VI SKAL BYGGE OPP BYEN VÅR IGJEN.
Birgitte merket en lettere stemning ute på plassen. Det virket som om folk slappet av og rettet hodet. De hadde neppe ventet så gode betingelser.
- DERE LURER PÅ HVORDAN BYEN SKAL STYRES?
Det ble helt taust der ute.
- DET VIL BLI OPPNEVNT EN REGJERING SOM BESTÅR AV FOLK FRA MOTSTANDSBEVEGELSEN OG AV BORGERE SOM IKKE HAR BEGÅTT NOEN FORBRYTELSER. REGJERINGSSJEF BLIR MEG, MATIAS HEINEL. MEN JEG BLIR IKKE NOEN NY KOMMISSÆR.
DEN NYE REGJERINGEN VIL SITTE I ETT ÅR. DERETTER BLIR DET ALMINNELIG VALG.
Birgitte stivnet til. Det gikk en varm bølge gjennom henne. Det var som om noe løsnet, og hun begynte å sveve, men samtidig ble hun redd. Det var dette hun hadde arbeidet for i så mange år, men det skjedde her, i Anfor. Det skjedde nå, helt ubegripelig.
Hun tvang blikket til siden. Ulrikke sto der, like stiv. Hun hadde et uttrykk i ansiktet som var umulig å tyde.
Ute på plassen var det blitt helt stille. Stemmen til Mathias runget ut gjennom høyttaleranlegget, men det virket ikke som om noen forsto hva han sa.

 


Hæren vender tilbake til Ambur. Der har demokratene i mellomtiden begått et kupp. Admiral Ulrikke Lenora blir tvunget til å akseptere det. Hun starter det Patriotiske partiet, og stiller til valg, men leverer også en analyse av demokratiet, og de begivenhetene som har foregått.


Demokrati er et pussig system. Dette er ikke ment som en kritikk. Jeg ønsker bare å påpeke en del særegenheter som oppstår når man innfører et slikt styresett.
 La oss ta forholdet til politiske motstandere. I et diktatur opptrer man så høflig man kan overfor dem, slik at man luller dem inn i falsk sikkerhet, og derved kan benytte seg av et overraskelsesmoment når man vil ta dem.
 I et demokrati, derimot, sørger man for å sverte dem mest mulig, særlig under en valgkamp. Når man senere kommer sammen i et parlament, eller andre organer, blir tonen derimot vennlig og samarbeidsvillig.
 Jeg må si at dette, og andre særegenheter ved demokratiet, har vært vanskelig å venne seg til, men som politiker har det vært helt nødvendig å mestre det.


 Jeg skal imidlertid ikke oppholde meg med slike pussigheter, men bruke plassen til en mer seriøs diskusjon. Siden jeg har min bakgrunn fra det militære, og har tjenestegjort under et ikke - demokratisk system, føler jeg meg kompetent til å trekke sammenligninger.
 Demokratiets største styrke er dets legitimitet. Alminnelige valg gjør alle medansvarlige, og de får derfor lojalitet overfor systemet. Man skulle ut fra dette tro at demokratiet ble innført ved et folkekrav, men det var ikke slik, verken i Ambur eller Anfor. Det var elitene som innførte det.
Man kan stille spørsmål om hvorfor elitene skulle innføre noe som begrenset deres makt. Jeg kan finne to forklaringer på dette. For det første, kunne elitene fortsette å utføre makt, bare ved hjelp av andre mekanismer. For det andre, har demokratiet legitimitet siden det var dominerende i gullalderen, og makten bygger derfor på et stødigere fundament, noe som naturligvis kommer elitene til gode. Man kan spørre seg hvorfor det ble innført i gullalderen, men her mangler jeg tilstrekkelig historisk kompetanse til å kunne uttale meg. Man kan ta med en tredje faktor. Når en diktator mister makten, mister han vanligvis også livet. I et demokrati vil den tapende part bare sitte og vente på neste valg, som gir en mulighet til å komme tilbake. For å oppnå dette, må man sverte sine politiske motstandere mest mulig i mellomtiden. Men resultatet av dette blir paradoksalt nok en større personlig sikkerhet for elitene.


 Demokrati, slik det fungerer nå, er egentlig ikke folkestyre. Det er elitene som styrer. Men folket i valg har en kontrollfunksjon. Det kan kaste en regjering, og dette tvinger den til å rette seg etter det den mener er folkeviljen. Dette har både positive og negative effekter.
 Diktaturet har den fordelen at regjeringen får større handlekraft. En demokratisk regjering må alltid ta mange hensyn når den setter beslutninger ut i livet. Den har derfor lett for å bli langsom og nølende. Det er naturligvis derfor man ikke har demokrati i det militære. Imidlertid er ikke alltid et diktatur handlekraftig. Det avhenger av statssjefen. Med en god diktator blir styret bedre enn i et demokrati, med en dårlig, blir det verre.


 Hva er en god diktator? Jeg skal trekke fram et eksempel, Kommissær Wilhelm av Olzenauerslekten. Han led til slutt nederlag og mistet livet, men var han inkompetent?
 Jeg vil hevde at han ikke var det. Som militær strateg viste han både fremsyn og handlekraft. Han hadde evnen til å inspirere og skape disiplin, og han hadde personlig mot. Allikevel tapte han, hvorfor?
 Wilhelm gjorde tre avgjørende tabber. Den første var at han forbød innførselen av antibiotika. Han må åpenbart ha stolt for mye på sin autoritet. Han feilberegnet den generelle misnøyen før forbudet ble innført, og han feilberegnet virkningen av det. Kunne han forutsett det? Antagelig ikke. Antibiotika hadde ikke tidligere vært brukt i Anfor i noen vesentlig grad, og det var derfor umulig å beregne den politiske effekten.
 Den andre tabben var at motangrepet ødela store deler av byen. Dette skapte stor bitterhet, og det ødela økonomien.
 Den tredje tabben var at han prøvde å løse krisen ved å angripe Ambur. Kanskje det egentlig ikke var en tabbe, men et desperat forsøk på å hindre en økonomisk nedgang som før eller siden ville veltet Anfors makt.
 Wilhelm reagerte på vår innblanding i opprørene. Han overreagerte, men kunne han ha innsett det? Mange fremhever betydingen av Kremmelmann. Personlig mener jeg at de overdriver. Wilhelm burde innsett at han, som demokratisk agitator, ikke kunne være agent for Ambur. Det er mulig at Wilhelm ble villedet av overløperen Walther, og det belyser et av de største problemet til en diktator. Han vet aldri hvem han kan stole på.
 Allikevel burde Wilhelm vurdert styrkeforholdet bedre. Ambur er så å si uinntakelig, og det vil derfor alltid være en mulighet for at vi kan slå tilbake. Han stolte for mye på vår dårlige militære strategi. Den var utvilsomt dårlig i begynnelsen, men det må tilskrives et overraskelsesmoment. Han burde innsett at den kunne endre seg og bli bedre. Det var kanskje der han sviktet mest. En general skal aldri undervurdere fienden.
Det må innrømmes at han var på nippet til å vinne. De fleste legger vekt på det første gjennombruddet, som ble stanset av en tilfeldig avdeling rekrutter. Var dette avgjørende? Jeg vil avholde meg fra å trekke en konklusjon. Det ligger langt over min kompetanse å vurdere hvorvidt historien bestemmes av tilfeldigheter. Jeg antar at mine kolleger i det demokratiske parti heller ikke kan gi noe svar. Allikevel må jeg understreke at selv om han hadde tatt Arbur, hadde han ikke vunnet krigen. Vår seier ville blitt vanskeligere, men ikke umulig.
Det som knekte Wilhelm, var imidlertid sykdommen. Var den en tilfeldighet? Det blir påstått at den var satt ut av agenter fra Ambur. Jeg vil presisere at hvis dette var tilfellet, var ikke jeg ansvarlig. Sant å si, tror jeg ikke det var slik, flekktyfus har lett for å bryte ut under slike forhold. Men det var altså sykdommen som gjorde at vi vant. Det får jeg innrømme. Hadde vi vunnet allikevel? Jeg vi si ja, men det hadde tatt lenger tid. Vi hadde vunnet, fordi vi allerede før krigen startet, hadde et økonomisk overtak på Anfor. De ville før eller siden ha avgjort utfallet.


 Wilhelms tabber setter søkelyset på en av de fordelene demokratiet har framfor diktaturet. Det har ikke så lett for å gjøre feil. Beslutningsprosessene går tregere og er forsiktigere, men som regel sikrere, i og med at systemet har sine egne korreksjonsmekanismer. Hvis Anfor hadde vært demokratisk, ville det da gått til krig? Antagelig ikke, folk flest vil ikke ofre så mye, så sant de ikke føler seg truet på livet.


 Det er mulig at Wilhelm allikevel ikke falt som offer for sine tabber, men for en historisk utvikling. Jeg må si at jeg her forlater logikken og går inn i filosofien. Var det slik at demokratiet måtte komme?
 Demokratiet eksisterte under gullalderen. Det falt med den. Men hvorfor endte gullalderen? Det er det ingen som har gitt et fullgodt svar på. Når nå demokratiet kommer tilbake, vil det også komme en ny gullalder? Jeg får nøye meg med å stille spørsmålet. Jeg er ikke kompetent til å gi et svar. Antagelig er ingen kompetente.


Imidlertid vil jeg sette fingeren på to av demokratiets svakheter, svakheter som kanskje kan velte det. Demokratiets ideer, som gir det legitimitet, er allmenn politisk deltakelse, flertallsstyre, likhet, åpenhet og rettferdighet. Men alminnelige valg skaper ikke automatisk likhet og rettferdighet. Et demokrati kan utvikle seg til det motsatte.
For å skape likhet, må flertallet vise hensyn. Hvis ikke, kan det ende med at de blir diktatorer over mindretallet, og vi får ingen likhet. I neste omgang vil mindretallet miste interessen for valg, i og med at de ikke oppnår noe med det. De vil slutte å stemme, og maktbalansen vil bli ytterligere forskjøvet. Det ikke - deltakende mindretallet kan etter hvert bli til et flertall, og de som før var i flertall vil bli et mindretall som samler stadig mer makt på færre hender. De vil naturligvis være redde for at flertallet skal riste av seg passiviteten og benytte stemmeretten. De vil innføre ekskluderende mekanismer, for eksempel krav som gjør det vanskelig å oppnå stemmerett. Til slutt kan hele valget bli et innholdsløst skuespill. Et godt eksempel har vi i vår egen historie. Da Ambur ble grunnlagt, hadde byen en nesten demokratisk forfatning, men denne forfalt etter hvert til et elitestyre.
Hvis demokratiet blir manipulert på denne måten, kan det imidlertid utløse en annen utvikling. Mindretallet gir opp demokratiet og søker andre veier til makten. Det kan dreie seg om agitatorer som samler styrke nok til et kupp, og innfører et diktatur under påskudd av å representere "folket".


Vi må altså ha en faktor i tillegg til valgene. Jeg velger her å kalle den moral. Med det mener jeg respekt for mindretallet, men også andre prinsipper, som respekt for lov og rett, og motstand mot korrupsjon.
Er moral en tilstrekkelig faktor, noe som kan stå alene? La oss tenke oss et system med moral, men uten demokrati. Jeg må innrømme at jeg ikke har noen historiske eksempler å vise til, men jeg tror at noe slikt vil utvikle seg til et umoralsk styre. Man vil gjennomføre moral med maktmidler, ikke ved allmenn oppslutning. Det vil innebære at man griper langt dypere inn i folks tanker og handlinger, enn i et "normalt" samfunn. Dette vil utløse motstand, som styresmaktene møter med enda hardere midler. Det kan ende i et terrorstyre. Terror er noe av det mest korrumperende menneskene kan bli utsatt for, og et slikt styre vil før eller siden bli dypt umoralsk, selv om det startet med motsatte intensjoner.


Vi kan se på demokrati og samfunnsmoral som to selvstendige prinsipper, to søyler som begge må være der for å bære staten. Hvis en av søylene svikter, vil resultatet bli uønsket.
Dette virker unektelig komplisert, og vanskelig å gjennomføre. Det er enkelt å innføre valg, men samfunnsmoral? Det er verre. Konklusjonen kan kanskje bli at man avviser demokratiet og holder fast ved et pragmatisk, ikke - demokratisk styre. Det er et styresett vi har grundige erfaringer med, men det hadde allikevel store mangler. Den omveltningen som er skjedd kan derfor bety en fornyelse.
Men det er flere farer ved demokratiet. Den andre store svakheten er manglende framsyn. Folk flest tenker veldig kort fremover. De har også vanskelig for å forstå kompliserte sammenhenger. En regjering må ha lengre perspektiver og bredere forståelse, men vil da av og til måtte ta upopulære avgjørelser. Den kan derfor tape et valg, og mer kortsynte politikere tar over. Står samfunnet overfor avgjørende utfordringer, kan det bli skjebnesvangert. Jeg er som sagt ikke historiker, men jeg har en anelse at dette var en av faktorene som førte til avslutningen av gullalderen.


Jeg har stiftet et parti som jeg kaller "patriotisk". Det tolkes vanligvis som en slags moderlandskjærlighet. Jeg legger mer i det. Med patriotisk mener jeg de idealene som kan gi demokratiet det som det mangler. Jeg tror det er nødvendig å fokusere på disse manglene, og gjøre det man kan for å kompensere for dem.
Vi er bare mennesker. Det var de i gullalderen også. Vi bøyer oss i respekt for dem, men glemmer at også de falt for den historiske utviklingen, på samme måte som Wilhelm gjorde.
Når vil vi falle for utviklingen?
        

       Ulrikke Lenora Kryger

 


Einrik har etablert seg i Waswa, Han har vervet seg i fremmedkorpset under navnet Marcel Van Eiden. Med årene avanserer han til kaptein. En dag blir han kalt inn til guvernøren. Det har dukket opp en mystisk sykdom som maner fram en av de verste redslene fra fortiden, frykten for atomvåpen. Han er kalt inn som offiser og ekspert på fysikk. Han møter en annen ekspert, bror Simon

 Mannen som kom inn var underlig kledd, han hadde bare en enkel, sort kjortel med et skjerf rundt livet. Han gikk bort til Einrik og presenterte seg.
- Simon, sa han. Jeg er prior i Jesuitt ordenen, og vi har noen merkelige skikker, vi bruker bare fornavn.
- Bror Simon er her som vår fremste ekspert på fysikk og kjemi, sa guvernøren. Jeg vil at dere skal samarbeide fra nå av.
- Om hva?
- Jeg skal gi en redegjørelse, sa guvernøren. Simon, kan du avbryte meg hvis jeg skulle si noe vitenskapelig ukorrekt?
 Vel, Kremmelmann, jeg får ta det fra begynnelsen. Vi har i den senere tiden fått en økt sykelighet i området ved Loss. Det er først og fremst en type kreft -
- Vi trodde først det var struma, sa Simon. Det er ganske vanlig i det distriktet. Men det viste seg å være kreft. Det var helt uvanlig mange tilfeller.
- Jeg er ikke medisiner, sa Einrik.
- Nei, vi vet det, sa guvernøren. Simon er medisiner. Vi bruker hans kunnskaper på det området.
- Du skjønner, sa Simon. Den typen kreft er uvanlig, men en av årsakene kan være bekkel.
- Er det noen sarkofager i området?
- Nei, ingenting. Ikke noen kjente deponier heller.
- De kan være noe skjult.
- Vel, Kremmelmann, sa guvernøren, du er fysiker, men også historiker. Hvor sikkert kan du si dette?
- Jeg vet ingenting om det området. Men det har vært tilfeller hvor man har oppdaget skulte deponier.
- Er de blitt gjemt bort?
- Heller glemt. På slutten av gullalderen var det mye bekkelkraft. De fleste sarkofagene er fra denne epoken. Gullalderen endte, som vi vet, i et kaos, og mange ting gikk i glemmeboken, blant annet beliggenheten av en del deponier. Det var også slik at sikkerheten rundt disse anleggene ble dårligere. De skjulte deponiene er også ofte de dårligst sikrede, og derfor de farligste.
- Det forklarer kanskje en del, sa guvernøren.
- Vel, sa Simon. Det er en hake ved dette. Vi vet en del om hva slags kreft som oppstår på grunn av bekkel. Kreft i skjoldbrusk kjertelen er vanlig. Men vi har også fått en annen type kreft, benkreft, og det er ikke vanlig.
- Nåvel -
- Det er noe som forårsaker denne kreften.
- Behøver det være bekkel?
- Ja, når vi plutselig får mange tilfeller. Da er det nesten alltid bekkel.
- Men hva er så spesielt med benkreft?
- La oss si at den ikke skulle vært der. Det kan ikke være vanlige årsaker. Siden vi også har kreft i skjoldbrusk kjertelen, tror vi at det er bekkel, men -
- Ikke "vanlig bekkel"?
- Kremmelmann, vet du om noen stoffer som kan ha denne effekten?
 Einrik tenkte. Det var som å gripe etter tåkedotter. Han visste han hadde lært noe om det en gang, men det var over tjue år siden.
- Det må være et bekkel stoff som normalt ikke er i depoter. Bekkel stoffer kommer ikke av seg selv. De fleste er skapt i sarkofager. Disse stoffene er både langlivede og kortlivede. De siste forsvinner jo etter noen år. Kanskje det er et slikt stoff?
- Men det betyr jo at -
- Ny virksomhet?
- Vi har tenkt den tanken, sa Simon, og den er mildest talt skremmende.


Einrik sendes østover etter hjelp. Han skal finne Det Forbudte Land, et område som er avstengt og omspunnet med myter. Det blir sagt at der eksisterer Gullalderen fremdeles.
Han reiser sammen med sine gamle venner Lorentz og Maria. De er syke av blodpest, og håper å bli helbredet i Det Forbudte Land. Men begge to dør på veien. Maria dør av sykdommen, og Lorentz blir drept av en fiendtlig ekspedisjon. Einrik drar videre, og kommer til en merkelig landsby.

Landsbyen lå ved bredden av en sjø som strakte seg videre østover. Den var ikke befestet, ikke en gang med et gjerde. Her bodde det tydeligvis fredelige folk. Han tvilte på at det noen gang kom besøkende hit, ingen farlige folk i alle fall. De kunne fortsette å være trygge, tenkte han ironisk, han hadde drept de to farlige som var i nærheten.
 Han gikk inn mellom de lave hyttene. Igjen fikk han det for seg at det var noe rart med folk, de var uvanlig tuslete og krumbøyde. Et par av dem hilste høflig på han, og pekte han videre inn mot et lite torg med en brønn på midten. Han ble stående og se seg om.
 En gammel kone kom bort til han. Hun var liten, måtte være en dverg, og var tydelig handikappet. Hun nappet han i ermet og pekte mot et av husene.
- Der er det, sa hun.
 Det var en hytte maken til de andre. Han steg inn gjennom den lave døråpningen. Han var verken redd eller forundret, det var en selvfølge at det var hit han skulle.
- Velkommen, lød en knirkete liten stemme fra et hjørne.
 Han blunket med øynene, prøvde å vende seg til mørket. Der satt en liten mann på en stol.
- Sett deg ned, sa han, det står en stol der borte.
 Einrik satte seg forundret. Nå så han bedre. Mannen var liten, men også tydelig handikappet. Ansiktet hans var skjevt og rart, men det vennlige smilet utstrålte en merkelig autoritet.
- Jeg får presenterte meg. Jeg heter Josef. Etternavn bruker vi ikke her. For å være helt ærlig, vet jeg det ikke en gang. Du er soldat?
- Kaptein Van Eiden.
- Ah, Van Eiden, men du heter egentlig noe annet.
- Noe annet?
- Unnskyld meg, du behøver ikke å si det. Jeg kan se at du ikke har så lyst til det. Du leder en ekspedisjon?
- Jo -
- Men ledsagerne er borte.
- Beklager, men det dreier seg om konfidensielle opplysninger, og -
- Ikke la deg forskrekke. Jeg har det med å plumpe ut med ting. Jeg vet faktisk ikke hvor du har tenkt deg. Jeg har en slags intuisjon, ser du, men den rekker ikke til alt. Heldigvis, kan man si.
- Intuisjon?
- Jeg vet en del ting, men vær så snill, ikke bli oppskaket. Jeg er ikke engasjert i noe som kan skade deg. Jeg er kanskje bare nysgjerrig, men jeg har forstått at det har skjedd en ulykke -


Einrik blir konfrontert med Isa Ibn Hussein, lederen for den andre ekspedisjonen. Han har også blitt alene. De finner ut at de må dra videre sammen. De krysser de enorme sumpene og kommer til en merkelig, primitiv landsby

De gled inn mot havna. Det var en rukkel av skjeve brygger, men mange båter lå også trukket opp på stranda. De styrte inn mot land. Einrik la merke til et hundekadaver som lå og fløt mellom båtene. Et dårlig tegn.
Det hadde samlet seg en flokk mennesker på stranda. De virket tause og forsiktige, noen av dem pekte, men de fleste sto bare og glante.
De dro båten opp i sanden. Flokken der inne hadde ikke rørt seg. Blikkene var skeptiske, men ikke helt uvennlige.
- Hva gjør vi nå? sa Hussein.
- Vi får vel gå opp i byen.
- Skulle kanskje en av oss bli for å passe på båten?
- Nei, jeg vil heller miste den enn livet. Vi må gå begge to.
- Begge to?
- Ja, med alt vi har av våpen. Du får lade rambuen din. Bruk detonerende pil.
- Men Marcel, det vil ikke bli oppfattet som særlig vennlig.
- Det er en atmosfære her som jeg ikke liker. Jeg har kontrollert mengder før, og disse ser ikke trygge ut. Vi aner ikke hva som kan skje. Det er bedre å vise styrke enn vennlighet. Det siste kan koste oss dyrt.
De steg i land. Mengden vek taust tilbake. Einrik gikk foran, Hussein kom nølende bak. De bega seg opp i noe som virket som en hovedgate. Den var ikke brolagt, og måtte bli forferdelig sølete når det regnet, men langs kantene var det lagt planker til å gå på. Husene varierte. Noen var ganske store og velbygde, mens andre var bare noen skur. Det luktet eselmøkk, men det hadde de allerede vendt seg til. Einrik snuste inn lukten fra et par serveringssteder de passerte, den var ikke helt god. Et dårlig tegn. Noen tiggere satt langs veikanten. De var like mistenksomme som de andre. Ved et hjørne sto et par mennesker med fjerne øyne og veivet med hendene. Det virket som om de var totalt neddopet på et eller annet.
- Hussein, hvis vi blir angrepet, stiller vi oss rygg mot rygg. Skyt hvis du må, men ikke før.
- Jeg har aldri skutt noen.
- Greit, ikke få panikk, skyt ikke uten grunn.
- Jeg vil ikke klare det.
- Jo, det vil du, hvis det blir nødvendig. Jeg kan love deg det.
- Men dette er jo helt sinnssvakt. Vi er ikke her for å slåss. Vi oppfører oss som om vi skal angripe dem.
- Jeg liker ikke stemningen, Hussein, og er føre var. Det er klart at vi må snakke med dem, vi må få kjøpt mat og spørre om retningen. Denne byen må ha en slags øvrighet, vi får prøve å finne dem. Hold utkikk etter noe som kan ligne på et rådhus.
Folkene fra havna hadde fulgt etter dem. De gikk i en flokk på respektfull avstand. Etter hvert kom det flere ut fra sidegatene. Det tetnet til av mennesker rundt dem. De rundet et hjørne, og så en ny flokk foran seg. Det virket som om de ventet på dem. Noen hadde kniver. Einrik og Hussein gikk langsommere og stanset til slutt opp. Folkemengden begynte å slutte seg om dem.
- Der ser du, sa Hussein.
Einrik så seg rundt. Situasjonen var på bristepunktet, men ingen turte å angripe ennå. En hund skilte seg ut fra folkemengden. Den begynte å bjeffe nervøst.
Eirik hevet rambuen og skjøt. Hunden eksploderte i blodige filler. Hodet suste gjennom lufta og klasket i bakken. Noen rykninger gikk gjennom kjevene, som om det prøvde å bjeffe videre på egen hånd. Det gikk et gisp gjennom mengden og de trengte seg lengre vekk fra dem.
Einrik gikk bort til hodet. Han spiddet det på kniven, og kastet det i retning av den bevæpnede flokken. De kvernet rundt i panikk. På et øyeblikk var gaten tom for folk.
- Hjelpe seg, hva gjør vi nå?
- Jeg lader igjen, sa Einrik.
- De kommer til å lynsje oss.
- Det tør de ikke.
- Skyte oss fra bakhold.
- Kanskje. Hør her, Hussein, vi setter oss ned.
- Er du gal?
- Nei, først viser vi at vi er farlige, deretter at vi er fredsommelige. Logisk, ikke sant?
De la fra seg rambuene og satte seg. Hussein ristet på hodet.
- Du skulle ikke skutt den bikkja.
- Bedre enn å skyte folk. Noen kunne fått en ide om at de hadde plikt til å hevne seg.
- Vi skulle ikke gått bevæpnet i det hele tatt.
- Da tviler jeg på at vi hadde vært i live nå.
- Hva gjør vi?
- Vi venter. De kommer til å gjøre noe.

 

Einrik og Hussein drar videre. De kommer til Det Forbudte Land, men det er omsluttet av en ugjennomtrengelig barriere - Den Røde Tåken.

De gikk innover. De prøvde å raske på, men skrittene var allikevel nølende. De visste fra før at det var omtrent en kilometer. Einrik syntes han kjente en stigende nervøsitet, og prikking i huden. Han løftet blikket, terrenget var åpent, med noen spredte trær og busker. Langt der framme var det tettere skog, men det måtte være på den andre siden av grensen. De bøyde av sørover, lette etter en eller annen særegenhet ved terrenget.
- Kjenner du noe?
Hussein nikket.
- Litt prikking i huden.
- Vi er nær.
- La oss gå så nær at vi kjenner det, og så tar vi på oss hjelmene.
- Ta hjelmen, du.
- Nei, Marcel, du tar hjelmen. Du er mer utsatt enn meg.
De gikk østover igjen. Nå var det ingen tvil. Einrik kjente det rykke i musklene, og hodet begynte å banke av smerte. Han tok på seg hjelmen.
Smerten i hodet ble mindre, men ikke helt borte. Det var som om angrepet var rettet mot kroppen. Det rykket fortsatt i musklene og prikket i huden. Det var som om kroppen sendte lange bølger med smerte opp i hodet hans.
- Hvordan er det for deg?
- Jo, sa Hussein, det ble bedre.
- Jeg tror ikke det er bra nok.
- Vi må finne det stedet.
- Kanskje vi har gått for langt.
- Vel, sa Einrik. Han tok opp esken, fordelte en pille til seg, og en til Hussein.
- Vent litt, sa Hussein, vi går litt bakover.
De gikk hundre meter bakover. Smerten ble mindre, men var fremdeles der. De fant et sted med god utsikt. Så tok de pillene og svelget dem.
Det skjedde ingen ting. De satte seg ned. Einrik lukket øynene. Der var det noe, en begynnende, rar følelse. Det var som om det danset fargerike mønstre foran øynene hans, men samtidig var det også en smerte, og han merket at han begynte å bli redd, en slags fysisk redsel som prøvde å gripe han. Han husket hva som hadde skjedd med trollmannen. Han lot som om han hørte sin egen stemme utenfra. Den forsikret han om at alt var i orden. Han åpnet øynene langsomt. Der, foran han, var det som et belte av virvler i den klare luften.
- Ser du det? spurte han Hussein.
- Det er rødt.
- Rødt?
- Så var det plutselig som om det blusset opp der fremme. Han gispet. Over terrenget lå det et belte med rød tåke, den bølget og vibrerte, det var som om den var levende, og den besto av smerte.

 

De klarer likevel å trenge gjennom. De kommer til Det Forbudte Land.

Hva skjer så?
Det kan du lese i den syvende, og siste delen av boken. Men det får du ha til gode.
Jeg skal ikke røpe noe.


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bak den røde tåken